et kreativt pusterom

"The flipped classroom"

2011-08-11T04:36:00.000-07:00

Dette er et tips fra en annen norsklærer om noe som jeg synes er verdt å prøve i mitt fag også.

Innlegg i "Norsklæreren"

2011-08-11T04:22:00.001-07:00

Jeg er blitt spurt om å skrive et innlegg om vårens eksamensoppgaver hovedmål til trykk i Norsklæreren. Jeg vet ikke når det blir publisert, men her er iallefall teksten:

Årets eksamensoppgaver hovedmål var nok en nøtt for de fleste avgangselever, kan jeg tenke meg, og jeg sitter igjen som lærer og føler at jeg umulig kan ha forberedt dem nok til akkurat denne type oppgaver. Ikke nok med at de verken fikk essay, eller kåseri, men måtte besvare i en artikkelform på alle oppgavene, så synes jeg lista legges veldig høyt for årets 18-/19-åringer, ja, så høyt at undertegnede måtte brukt mye mer enn fem timer for å besvare dette forsvarlig.

Jeg skal forsøke å forklare hva det er jeg mener er den store vanskelighetsgraden her. Det går både på forberedelse, fagplanmål, lærebøker og terminologi. Og det gjelder først og fremst tre av oppgavene (oppgave 1, 3 og 5) der elevene skal forholde seg til ulike tekster hvor begrepet “det moderne gjennombrudd” er relevant.

De fleste elever møter begrepet “det moderne gjennombrudd” på VG2 eller VG3 alt etter læreverk. I fagplanen står det først på VG3 at elevene skal:” drøfte det moderne prosjektet slik det uttrykkes i tekster av sentrale forfattere fra opplysningstiden via realismen til i dag”. Dermed synes jeg det får en uforholdsmessig stor vekt i eksamensoppgavene når 3 av 5 oppgaver dreier seg om dette ene delmålet.

Når det kommer til læreverk, er variasjonen stor i forhold til fokuset “det moderne gjennombrudd” får. Panorama Vg3 har 4 – 5 sider om dette. Grip teksten har hele tre kapitler som tar for seg “det moderne prosjekt”, “det moderne gjennombrudd” og “modernismen” (ca 100 s.). Mens Signatur for påbygging har et meget ryddig kapitel på hele 80 sider om “det moderne gjennombrudd”. Elevene stiller dermed med ulik forberedelse til eksamen ettersom enhver lærer vil la læreboka være veiledende for hvilken vekt et tema skal tillegges. Særlig fordi det er denne læreboka elevene tar med seg inn i eksamenslokalet.

Så over til begrepet “det moderne gjennombrudd”. Er det et så ryddig begrep at alle elevene forstår hva det innebærer? Og når det må kontrasteres med begrepet “modernisme”, som er et enda mer flertydig begrep, for at de skal forstå de ulike retningene, klarer elevene å henge med? Jeg har mine tvil. Selv med litteraturvitenskap grunnfag, fransk mellomfag og nordisk hovedfag synes jeg det er vidtfavnende begreper å holde styr på, og jeg betviler at vi hjelper elevene med å oppløse de tillærte litterære periodene for å poengtere at ingen perioder har vanntette skott, med å gjøre det enda mer uryddig for dem. Uten å gå inn i en faglig diskusjon om begrepene, så kan man kort si at både det moderne gjennombrudd og modernismen har sine arter og avarter, og at mange forfatterskap både kan falle ned i den ene båsen like gjerne som den andre. Vi ser dette også av tekstene som er utdelt til eksamen:

Ibsen-teksten “Det adelige element” er riktig å plassere innenfor det moderne gjennombrudd, men kjenner elevene til flere av hans tekster, vil de kunne si at han også var tidlig modernist (f.eks. Vildanden, Hedda Gabler). Garborgs tekst “Kvinnestudentar” er et eksempel på det moderne gjennombrudd, men den lille rare teksten “Om pengar” av samme forfatter kan ikke sies å være det. Over til Skram: i utdraget fra Forrådt finner man med letthet tanker om frihet, fornuft og fremskritt typisk for det moderne gjennombrudd, men Skram er jo like mye en tidlig modernist i sine desillusjons- og sinnsykehusromaner. Hamsun har de kanskje lært er tidlig modernist i likhet med Baudelaire, men ikke hele forfatterskapets hans passer med denne betegnelsen. Og hva er egentlig modernisme? Modernisme ute i Europa og modernisme i Norge, som først kommer for fullt etter 2. verdenskrig er ganske ulike fenomener. Den førstnevnte er etter min oppfatning like mye en tankeretning og livsopplevelse som et formbegrep. Mens modernismen i Norge nok først og fremst har vært sett på som eksperiment med form. Er det dette de skal klare å skille?

Jeg er redd for at faget norsk skal bli et for litteraturteoretisk fag, enda her ligger min kompetanse. Jeg synes de fleste elevene i dagens skole har nok med å lære seg å lese og forstå innhold i tekster, forstå ulike argumentasjonsformer, skille bokmål og nynorsk, forholde seg til digitale tekster og hjelpemidler, være kildekritisk og skrive gode tekster i ulike sjangre. Og da har jeg ikke nevnt delmål som estetiske virkemidler, film, sammensatte tekster, retorikk, språkhistorie, media m.m. som alle bør være like relevante og fruktbare eksamensoppgaver. Vi må ikke få et norskfag som styres av begrepsinnlæring heller enn av læring!

En norsklærers død

2011-06-14T13:05:00.000-07:00

Dette innlegget må leses i sin helthet av alle de som nå foran sommerferiens start misunner oss lærere jobben vår. Jeg sier ofte til meg selv; "ja, vær så god!" Om du vil bli norsklærer, så vær så god. Jeg har nå satt ferdig mine 160 karakterer til standpunkt og det er kun på 80% stilling med ikke fulle klasser og med to av klassene i norsk, en i fransk. Jeg har forberedt to ganger skriftlig eksamen og sensoroppdrag muntlig. Praksisstudentene vi hadde hos oss i høst sa klart i fra at de ikke kom til å jobbe 100 % i en så krevende jobb når de fikk seg jobb. Så jeg kjenner meg så godt igjen! La politikere, folk i utdanningsforbundet, i lektorlag, hos utdanningsdirektoratet og alle andre organ der man har myndighet til å gjøre endringer lese dette.

God sommerferie!!! Det er den som gjør at jeg ikke er død som norsklærer ennå.

En karakter i norsk

2011-06-07T02:33:00.001-07:00

Innlegget mitt om trekk til eksamen publisert her tidligere, har fått ny relevans med Sylfest Lomheims innlegg om en karakter i norsk. Jeg er så enig med han og andre i at norskfaget som helhet må omtenkes når vi vurderer elevene etter nesten samme kriterier/kompetansemål, men i hele tre disipliner/med tre karakterer. Dette er enestående for norskfaget og en verkebyll for mange elever og lærere som føler det er meningsløst å skulle trekkes opp til tre eksamener til våren og kun i norsk. Dette gjelder enkelte elever hos oss, på påbygning, som tidligere ikke har hatt skriveopplæring i nynorsk på videregående. Norskfaget er fra før av et teoritungt fag, med mange kompetansemål og er blitt mer og mer et sekkefag, midt mellom litteraturhistorie og mediefag. Lærerne retter seg ihjel, vi savner rekruttering til faget på universitetet, og de få studentene vi ser hos oss, forundres over hvor komplekst og faglig utfordrende faget er blitt i videregående skole. Faktisk langt unna det faget de studerte på universitetet. En karakter i norsk kunne kanskje hjulpet både på statusen til faget og rekrutteringen. Jeg synes det er oppløftende at enkelte nynorsktilhengere ser problematikken og støtter forslaget, slik Lomheim gjør. Han har forstått, i motsetning til Edvard Hoem, at det er forskjell på å kutte en vurdering og å kutte ut faget nynorsk. Man kan jo fortsatt la elevene velge hovedmål, og la skriftlig del- karakter være i det hovedmålet man velger.

En karakter norsk

2011-06-07T02:07:00.000-07:00

Nu, jävlar!

2011-06-07T00:16:00.000-07:00

Med i sekken til Paris i helga hadde jeg Heidi Lindes siste roman. Alt jeg visste om Heidi Linde var at hun hadde skrevet to barnebøker som mine døtre likte godt; Jug! og Sug. Det har vært en fantastisk langhelg i Paris, tredve grader i Luxembourghagen med en deilig vind som holdt den mest intense varmen unna og som fikk fart i seilene til barnas seilbåter i den kunstige innsjøen. Jeg har humret meg gjennom sidene og grått en skvett. Jeg kjente meg mest igjen i portrettet av den overgravide tobarnsmammaen som føler seg invadert og som lurer på hvor det ble av alt det hun en gang ønsket for seg selv. Det er både fysisk og psykisk gjenkjennelig. Men det karakterportrettet jeg kommer til å huske best er den mislykka, fordums fotballsspilleren Kevin. Det er skrevet med humor og varme i et sprelsk språk. Man veksler mellom sympati og lyst til å sparke hele gjengen på bensinstasjonen i ræva og få dem i gang med livet eller ut av sin vante tralte. Romanen er skrevet som en rekke noveller med forbindelseslinjer til hverandre. Det er en slags parallell til filmen Smokes historier rundt klientellet til en tobakksforretning. Byttet ut med bensinstasjonen og sentrum i Kongsvinger. Det er ulike historier om tap og hvordan livet ikke blir som man en gang trodde. Tap av fremtid, tap av kjærlighet, tap av retning i livet. Nøkkelordet er tatt fra Obamas innsettingstale; "change". Er mennesket i stand til å forandre på sitt eget liv? I hvor stor grad er det avhengig av andres inngripen? Forsiden med det aggressive korsstinget uttrykker det mange av karakterene føler: innestengt aggresjon på grunn av alle brustne drømmer, forandringen som ikke inntreffer om man bare veser mellom tennene; "Nu, jävlar!"

Det moderne prosjekt

2011-06-01T04:55:00.000-07:00

Jeg liker ikke begrepet "det moderne prosjekt" eller det fokuset dette har fått i enkelte lærebøker i norskfaget. Det blir som med mange andre sekkebegrep, noe tyter alltid ut, og det blir en uformelig masse som egentlig ikke sier noenting. Slik er det når lærebokforfattere og andre har behov for å forenkle, kanskje med gode pedagogiske hensikter. Og så ender det opp med at mottakergruppa eller de som føler seg tvunget til å ta forenklingen i bruk, misforstår, feiltolker eller sliter med å se hensikten. I årets eksamensoppgaver har dette begrepet fått stor plass; 2 av fem oppgaver har dette begrepet i sin oppgaveformulering, og en annen oppgave vil nødvendigvis tøtsje innom dette. Det er ikke tatt hensyn til at elever har ulike lærebøker; Grip teksten konstruerer hele læreverket for VG3 i bolker som heter "det moderne prosjekt", "det moderne gjennombrudd", "modernisme og postmodernisme", der man før heller delte inn kronologisk eller tematisk eller i perioder. Nå er det tydeligvis populært å hevde at perioder ikke er vanntette skott, at enkelte tema eller ideer kommer tilbake eller gjennomsyrer flere litteraturhistoriske epoker. Ikke at dette er noe nytt. Men at modernitet er et slags prosjekt, som for meg får konnotasjoner som "felles løft", "arbeid mot et felles mål", "igangsetting", blir for meg like galt som å tro at periodene har vanntette skott. Elevene skal altså se at ideer som framskritt, fornuft og opplysning går som en rød tråd fra 1700 til ca 1900 (?) eller sånn ca. når modernismen begynner (når er nå det?). Men for meg er det like mye en selvmotsigelse, for romantikken passer ikke inn her, heller ikke tidlig-modernisme, symbolisme eller modernisme/postmodernisme etter 2. verdenskrig. Så kan vi ikke bare snakke om realisme eller et realistiske tekster da slik vi har gjort før? Eller "litteratur med tendens" som også går som en rød tråd og parallellt med modernisme og andre retninger helt frem til i dag.
Jeg gir opp hele norskfaget snart! Mine "stakkars" elever har ikke hatt Grip teksten, men Panorama, og der nevnes det moderne prosjektet på en side.
Nå drar jeg til Paris på langhelg. Jeg skal puste ut etter eksamensverksteder og karaktersetting og bare tenke på meg. Jeg skal se skulpturene til Camille Claudel igjen. Og uansett om man kaller henne symbolist eller naturalist eller modernist, så tror jeg ikke hun selv ville funnet seg til rette i noen av begrepene. Hun formet livet mellom hendene sine, kjærligheten, døden, sjalusi, lengsel, begjær og angst for alderdommen. Hun var overhodet ikke opptatt av fornuft, framtid eller opplysning. Hun stengte seg inne i atelieret og lot verden passere. Noen vil si at hun var altfor opptatt av sterke følelser, drifter og indre liv. At det var det som gjorde henne psykisk syk, som resulterte i at hun ble tvangsinnlagt. Ingen ville vel kalt henne "moderne", heller gal.

eksamen skriftlig norsk

2011-05-18T03:51:00.000-07:00

Jeg har brukt ei hel 17.mai-helg på å være sint og frustrert over jobben som norsklærer på vår skole. Den 13. mai ble nemlig hele 5 klasser trukket opp til skriftlig eksamen i norsk sidemål ved vår skole!!! Ikke nok med at jeg sitter og retter heldagsprøver for harde livet for å bli ferdig til eksamensverksteder og standpunktfrister, lager utsatte heldagsprøver til de som ikke giddet å møte den dagen i mai da de hadde "tatt russefestinga helt ut" og forbereder muntligoppgaver som kan være aktuelle og leselister elevene trenger. Så skal jeg altså forberede min klasse til to skriftlige eksamener i norsk. Enkelte elever ved vår skole kan komme i den situasjonen at de eneste fagene de blir prøvd i til eksamen er norsk hovedmål og sidemål! Hva med kvalitetssikring av fag? Hva med fylkets intensjon om at standpunkt og eksamenskarakter bør ha mest mulig samsvar? Dette kan man jo bare sjekke i faget norsk. De andre fagene og lærerene kan slappe av både med forberedelser, vurdering og kvalitetssikring. Synes noen at vi norsklærere hadde for lite å gjøre? At vi ikke burde ta for lett på sidemålet? Har noen noe å utsette på arbeidsmoralen vår? Jeg synes i tillegg at det er synd på de elevene som kunne ønsket å bli testet og kvalitetssikret i andre fag enn norsk. Jeg ser ikke vitsen med at sidemål er blitt et trekkfag hvis alle likevel ender med å bli trukket opp (av praktiske årsaker?). Jeg håper inderlig at dette er et engangstilfelle og at dette bare er en glipp ved vår skole. Jeg har nok å gjøre! Jeg vil også telle binderser, rydde pulten min, si: "Nei, takk, jeg trenger ikke eksamensverksteder, bare ta elevene du!" Ikke rart vi ikke orker å være skriftlig sensorer i tillegg. Jeg vil ha et liv også!

Retorikk

2011-05-09T00:51:00.000-07:00

Jeg er en av de lærerne som ikke er tilhenger av at retorikk som begrep er kommet inn i fagplaner, lærebøker og norskeksamener. Jeg synes det er et unødvendig tilleggsbegrep, med fremmedord knyttet til seg som vanskeliggjør lærestoffet for elevene og med et begrepsapparat som ikke fungerer på alle tekster. Jeg lurer på intensjonen med å gjeninnføre et så alderdommelig begrep: åndssnobberi eller frykt for at elevene ikke kan nok fremmedord? En misforståelse av hva kunnskap er? Jeg oppfatter at elevene hang mye mer med da vi snakket om sakprosaanalyse, språkbruksanalyse eller argumentasjonsanalyse. Så fikk vi mer fokus på sammensatte tekster og estetiske virkemidler, begrepsapparatet ble større og for enkelte elever var det på grensen av hva de kunne håndtere. I tillegg skal de altså beskjeftige seg med etos, logos og patos, for ikke å snakke om overivrige lærere som går enda dypere inn i materien. Når man nå må forholde seg til dette begrepet, så synes jeg faktisk Panorama sine ressurssider har vært til hjelp, selv om læreboka ikke har et eget kapittel om dette. Her har de forenklet begrepene for elevene (ikke for lærerne), de har med snutter med gode retorikere og henvisninger til annet ressursmatriell, slik som Youtube-låtene "Yes we can" og "No, you can't" basert på henholdsvis Obamas tale og McCains uttalelser (se mine delicious-tagger i margen). Det sparte meg for mye leiting på nettet og jeg lånte også deres undervisningsopplegg. Her en liten snutt fra Try reklamebyrå som snakker om reklame (fant den på delogbruk, og den var selvfølgelig umulig å oppspore igjen på NDLA!)

Dialekter og norsk musikk

2011-05-09T00:35:00.000-07:00

Takk og pris for all den norske musikken som produseres i dag med norske tekster sunget på dialekt! God musikk, variert, i flere sjangre og ikke minst; musikk som elevene også digger slik at det blir "kult" å jobbe med musikk og dialekter. Jeg laget meg på forhånd ei spilleliste på Spotify premium med et fint utvalg, og så fant jeg tekstene på nettet. Vi lyttet til Kaizers, Hellbillis, Kråkesølv, Tungtvann, Jon Olav Nilsen og gjengen og en for meg ny og ukjent artist; Stein Torleif Bjella også fra Hallingdalen. De er mer inspirert når vi jobber slik, og dialektprøvene kommer i tillegg. Økten avsluttet vi med en muntlig prøve, på språklaben, noe jeg gjør når tidspresset er stort og jeg ikke har tid til å høre en hel klasse muntlig eller når jeg ikke synes at foredrag er den beste vurderingsformen. Da får de oppgavene på forhånd, denne gangen noen spørsmål om viktige målmerker og dialektområder, deretter en dialektprøve de skulle stedfeste. Hjelpemidler var tillatt. De tok notater og forberedte seg på et fremlegg muntlig. De tok opp seg selv på laben, alle fikk maks 5 minutter. Så kunne jeg overføre opptakene til ei minnepenn og lytte på dem i fred og fordragelighet seinere. Jeg synes det er arbeids- og tidsbesparende. Jeg retter slike mye fortere enn om de hadde vært skriftlige prøver eller foredrag.
Dessverre kan ikke spotify spillelister deles på annet enn Facebook, Twitter og Messenger, dermed kan de ikke legges på bloggen. Dessverre.

ebøker, lesebrett og andre brett

2011-04-28T06:31:00.000-07:00

Påsken er over. Jeg har som mange lest krim i påsken. Både i papirutgave og e-utgave. På vår hytte som ikke har strøm (ennå), så er en del av leseopplevelsen parafinlampeskinn, stearinlyskilde og dårlig lyskvalitet. Jeg strevde med Jo Nesbøs Frelseren i paperback både pga de små bokstavene og det dårlige lyset å lese 500 sider i. Så leste jeg Vidar Sundstøls første Amerika-krim (Drømmenes land, Minnesota-trilogien I) som jeg hadde lastet ned gratis (!) til min Samsung Galaxt tab via den nye norske ebok-appen Bokskya. I starten da Bokskya ble lansert i begynnelsen av april, var jeg frustret. Det var et plunder med nedlastinger, kontoer og flerfoldige klikk fra Bokkilden til Bokskya. Men så lå den der på taben min, den første norske eboka. Og leseropplevelsen var mye bedre enn på papir. Vel og merke pga at vi hadde reist på hytta. Ingen problem å lese bok i stearinlysblaff når brettet har bakgrunnslys og store bokstaver! Jeg leste i sofaen og i senga uten å bli sliten i øynene. Kanskje var skepsisen mi ubegrunnet? Det er på mange måter en bedre leseropplevelse enn på papir. Hadde jeg hatt nettilgang (ikke bare 3G) og strøm på hytta, kunne jeg ha kjøpt flere bøker da jeg gikk tom for lesestoff, uten å rikke meg fra sofakroken. Hvis det stemmer at barn og unge leser mer ebøker enn papir, som enkelte hevder, så er det vel kanskje verd et forsøk i skolene også? Hva med å utstyre elevene med Kindle lesebrett i tillegg til pcer og i stedet for lærebok og/eller dårlige klassesett av norske romaner? Noen tenker lengre å vil gi elevene Ipader. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at min skepsis til å kutte papirboka var ubegrunnet. Det ble påske med elektronisk krim også!

En folkefiende og teater i skolen

2011-04-14T03:14:00.000-07:00

En Folkefiende av Henrik Ibsen på Hålogaland teater var en spennende seanse for det meste. Dette skal ikke være en anmeldelse, men et tips til hvordan man kan forberede et større verk enten å lese en roman eller å lese /se et teaterstykke evt. se en film. Jeg har flere ganger innledet en seer-opplevelse med å spille skuespill i klassen på det helt enkle planet. Det er flere måter dette kan gjøres på, flere enn meg har sikkert vært på kurs der man spiller/ dramatiserer undertekster eller utvalgte scner, der man visualiserer scener eller fryser enkeltscener, der man spiller som lærer en person i stykket/romanen/novellen og lar elevene "gjette" bakgrunn, historie osv. Ofte er det enkleste det beste. Med det mener jeg at de små engasjerte elevbidragene er de som sitter i hukommelsen og som de vil referere til senere. Aldri for mye informasjon før opplevelsen i teateret, i kinosalen eller bak boka! Ingen forfatteromtale eller tekstreferat før opplevelsen! Stup inn i teksten sammen med elevene uten for mange fordommer!
Før teateropplevelsen med En folkefiende, som jeg visste hadde mye vanskelig tekst og flere komplekse karakterere, laget jeg et tablå som jeg ville elevene skulle tre inn i. Jeg hadde forfattet en tekst, en innkalling til et folkemøte, der jeg skulle spille Peter Stockmann, hovedpersonens bror og byfogd/politi i byen. Elevene satte seg i en ring rundt meg for å være folket, og en annen elev som tilfeldigvis hadde lest stykket i forbindelse med særemnet sitt, spilte doktor Stockmann selv. Vi forsøkte å tre inn i rollene, og elevene måtte stille oss spørsmål, på basis av den biten med informasjon de hadde fått i innkallingen, for å forstå mer. Jeg introduserte også skuespillet med å sette opp noen begrep på tavla som ville forekomme i stykket: idealisme, pragmatisme, fascisme og sitatet fra stykket: "den sterkeste mann i verden er den som står mest alene". Jeg oppdaget at mange ikke forsto begrepene og dermed diskuterte vi dem først. Deretter gled diskusjonen og spørsmålene fint mellom 1882-scenarioet og oljeutvinning her i nord. Resultat: engasjerte elever, og i ettertid; takknemlige elever som mente de ikke ville forstått stykket uten denne introen. Dette kan gjøres med alle typer tekster med en viss lengde. Jeg har gjort det på Erasmus Montanus, Hærmennene fra Helgeland, Vildanden (en avisartikkel fortalte dem noen opplysninger), Et dukkehjem (en avisartikkel), Pan m.m. Jeg er ingen skuespiller selv så jeg legger ikke opp til kostymeskifte eller kulisser, men her kan man utvide og utarbeide ideene til et større prosjekt.

Ny giv og tid for mestring

2011-04-14T02:18:00.000-07:00

Jeg trenger ny giv og tid til mestring! Etter en hel dag med "tid for mestring", fylkets svar til oss lærere om hva de synes vi bør satse på og vektlegge kommende år i videregående opplæring, så er jeg mer motløs enn full av ny giv. Jeg har pliktoppfyllende diskutert på grupper hva som skal til for å motivere og inspirere elever til å gjøre det bedre karaktermessig og ikke droppe ut underveis, innenfor rammene av det fylket har satt. Jeg har latt være å hisse meg opp og heller ikke kverulert med at "dette har vi gjort før" eller: det kommer ikke noe mer vettug ut av det enn en intensjonsrapport fra oss til fylket, og lenger opp, som viser at vi tenker de samme tankene som dem, og dermed kan krysses av som en samarbeidsvillig skole. Kanskje spares vi da som skole og får leve videre noen år til i dette farlige farvannet som videregående opplæring i et stort fylke er? Jeg har latt være å nevne det jeg egentlig ønsker meg:
- mindre klasser i fremmedspråk fordi alle bør skjønne at begynneropplæring i fremmedspråk er pedagogisk like lite gjennomførbart som å presse en vannmelon gjennom en hageslange
- færre karakterer i norsk (f.eks. en skriftlig karakter og en muntlig siden det er et 4-times fag og sammenlignet med andre med dette timeantallet, så bør det i rettferdighetens navn være like mange bunker, vurderingsarbeider)
- bort med nynorskvurdering iallefall på påbygning der de ikke har hatt nynorskundervisning siden 10.klasse, og den er vel heller sparsom
- standpunktkarakter i norsk etter hvert trinn slik det er i matte og engelsk, slik at elevene i norsk gjør et arbeid før det begynner å farlig nærme seg standpunkt etter tre år
- en annen fagplan og en annen eksamen PERMANENT for elever som er fremmedspråklige
- mer tid til skriveopplæring i norsk. La faget norsk bli smalere og ikke en sekk for alle sjangrer som det ikke finnes fag for i videregående skole. Norsk trenger ikke være et mediefag, vi som jobber med norsk har sjelden en medieutdanning eller kunstutdanning eller desingutdanning ved siden av og iallefall ikke innenfor nordiskfaget på universitetet
- la oss få tid til å gjøre det vi skal gjøre; være gode fagpersoner og pedagoger. Jeg trenger ikke å snakke om det fysiske arbeidsmiljøet på skolen vår igjen, en ganske ung skole (1984) der ventilasjonsanlegget er moden for skraphaugen og vi arbeider i gjennomtrekk på klasserommene fra april til oktober!! Det blir aldri penger til det uansett, og om vi roper opp om dette, så legger politikerne oss bare ned.
Kanskje på grunn av all frustrasjonen er jeg blitt syk i dag, så jeg sitter hjemme med rennende nese og sår hals etter en frustrerende, men pliktoppfyllende planleggingsdag, heldigvis med en postiv avslunting: En folkefiende sammen med elevene på Hålogaland teater. Fantastisk! Jeg kommer selvfølgelig aldri til å be om avspasering for de 4 timene jeg brukte av min fritid til dette, selv om elevene så klart får det. Gjør jeg det, får vi vel aldri dra på teater igjen. Så jeg tier still og retter stiler selv om jeg er syk. Det må jeg jo. Jeg har 330 vurderinger per termin i skriftlig og muntlig på 80 % stilling i norsk og fransk. 660 på et skoleår og da har jeg ikke tatt med det jeg retter som nettlærer. Og heldigvis (for frafallet og andre faktorer) så har jeg kun 20 elever i hver norskklasse. Tenk om jeg hadde hatt 30!!!

Noen gode ressurser i NDLA

2011-04-11T02:34:00.000-07:00

Om vampyrer-video som jeg har lånt fra NDLA og brukt tidligere i undervisningen dukket plutselig opp igjen. Og i samme slengen fant jeg flere interessante videoklipp lagt inn i NDLA om ulike emner f.eks. modernisme. Her må man lete for å finne, men det fins der.

NDLA og bildeanalyse igjen

2011-04-05T05:52:00.001-07:00

Jeg må korrigere meg selv med en gang; det er søkemotorene det er noe galt med først og fremst når det gjelder å finne stoff på NDLA. Oppdaget etter forrige innlegg at om jeg søkte under meny på "å lese bilder" fikk jeg opp mye mer enn da jeg søkte bildeanalyse i søkeruta. Her er det rotete! Men når jeg først fant rette lenken, fant jeg jo både godt stoff og pedagogisk og visuell tilrettelegging. "Galleri K&K" var både lekent og informativt. Dette skal jeg vise elevene mine i morgen.

Bildeanalyse og NDLA

2011-04-04T01:12:00.000-07:00

Jeg vet ikke om det er bare meg eller om flere synes at NDLA er blitt en dårligere nettressurs. Layouten av i år er mer rotete og jeg finner ikke ting som jeg håper å finne. De fleste emnene jeg søker på dukker opp som korte resymé og med lenkesamling. Jeg synes at når et så påkostet og opphauset produkt skal kunne brukes må det være en bedre, annerledes og mer visuell ressurs. Med dette mener jeg at det ikke skal være en lenkesamling, de fleste lærerne har sine egne lenkesamlinger eller bruker tid på å leite selv. Når man lanserer noe som i teorien skal gjøre læreboka overflødig, så man man tenke mye mer visuelt og i digitale løsninger, man må levendegjøre stoffet gjennom visualisering, gjennom filmklipp og lyd. Det må finnes digitale forelesninger som kan lånes og brukes, aktuelle tvsendinger og filmklipp som passer til tema. Det må rett og slett brukes kunnskapsrike folk som er flinke med digitale ressurser til å utforme produktet ellers blir det ikke brukt. Jeg var på leiting etter noe om bildeanalyse som kunne være mer spenstig og visuelt enn det jeg selv hadde liggende. Jeg forsøket NDLA som ble lansert i perioden da sammensatte/modale tekster var et nyord. Men nei. Ingen treff på bildeanalyse! Og da jeg gikk på lenken med sammensatte tekster fikk jeg kun opp lenker. Dette kunne jeg da like gjerne gjort selv ved å søke på google. Her burde det istedet ligge et videoforedrag med bildenalyse, tolking av et kunstverk, en powerpoint om begreper i bildeanalyse, et virtuelt museum, et skjema med begreper og gangen i en analyse nedlastbar til elevene osv. I stedet måtte jeg lage mitt eget skjema på basis av ting jeg har funnet tidligere på nettet bl.a. en innholdsrik artikkel om bildeanalyse (foto) av Paul S. Amundsen for Portal. Deretter viste jeg dem muligheter for å se inn i museer virtuelt, der kunstverk kommenteres og det gode nettstedet med bildesamling og kommentarer til bildene av Nasjonalmuseet i samarbeid med Persbråten videregående skole. Dette syntes norskklassen på VG2 var morsomt. Vi startet seansen med å tolke et bilde sammen og se på begreper i bildeanalyse. Bildet vi valgte var "Aksplukkerne" av Francois Millet (1857) et bilde som ligger i grenseland mellom romantikk og realisme. Vi hadde snakket mye om romantikken, men ikke om realismen, og dermed fikk de en forsmak på neste års pensum.

Vår-frustrasjoner

2011-03-22T01:32:00.000-07:00

Er det noe med våren eller? Den som ikke kommer her nord. Som bare fortsetter å være snø og kald vinter helt til plutselig sommer. Ikke som i Paris i forrige uke der krokusen, påskeliljene og trærne var i blomstring. Der vi gikk i t-skjorte et par dager og elevene fikk sett hvordan våren egentlig skal være. Hva er det med våren? Frustrasjonen stiger i takt med brøytekantene. Fordypningsemnet er vel overstått for de fleste elevene, erfaringene de samme; det er nyttig med strenge rammer og disiplin, jeg gjentar meg til det kjedsommelige om hva som er fallgruver og hva som er gjennomførbart, når de bør begynne å arbeide og hvordan en god muntlig presentasjon skal være. De smiler beskjemmet hele veien; de vet at de begynner altfor seint likevel, de vet at de ikke kommer til å legge særlig vekt på det uansett hva jeg sier, de mener de har kontrollen og at de kan gjøre ferdig et manus på to kvelder. Likevel er de misfornøyd når karakteren kommer. Likevel er jeg misfornøyd med meg selv; kunne jeg ha veiledet mer, vært strengere underveis på hva de kunne tillate seg av emner og problemstillinger, burde jeg ha gitt dem enda dårligere karakter fordi de rett og slett bare har gjort en brøkdel av hva jeg forventer av arbeid??? I tillegg har en tredjedel ikke levert siste stil til frist, de har vært borte fra skriveøkter som ble arrangert i mitt fravær, de forventer nye sjanser og nye frister, de krever å bli hørt fordi de har vondt et sted eller har krasjet en harddisk. Og når jeg sier at det er gud bedre med kun uker til eksamen, så bryr de seg ikke, fordi norskfaget aldri har vært prioritert verken før eller siden, av dem eller andre. I stedet spør de meg når de kan få stilene tilbake og gjerne så fort som mulig!! Hva om jeg ikke gjorde jobben min? Hva om jeg ikke stilte forberedt, ikke giddet rette ferdig i tide, ikke skrev kommentarer eller ga gode tilbakemeldinger slik at de hele tiden vet hva de blir vurdert i og målt etter? Hva om jeg også bare ga f...?!!! Ville de egentlig brydd seg? For er de egentlig ikke bare selvopptatt ungdom, "curling-generasjonen", barn av foreldre som har glattet ut og blåst på hele tiden til de ikke lenger tåler motgang og smerte eller ønsker å bestrebe seg på noe som helst. Sukk! Eller begynner jeg å bli gammel og glemsk, husker ikke lenger min egen ungdom? Kanskje er det bare vår-frustrasjoner; et nytt skoleår går mot sin slutt, en ny VG3-klasse forlater skolen og min kontroll, og jeg blir nostalgisk og gruer for å sende dem fra meg, til en eksamen jeg føler de ikke er godt nok forberedt til, og til et samfunn som kommer til å gi dem flere midt på kjeften. Uten min hjelp.

Språkprofessor Hilde ved UiTø/

2011-03-04T02:33:00.000-08:00

Mens jeg er i gratulasjons-humør: min gode venninne, studiekameraten min fra nordisk-studiet, mellomfag i Tromsø på 90-tallet, hun som bare fortsatte videre, er blitt professor! Vi trenger slike språk-entusiaster, særlig her nord. Les hele artikkelen her.

Kritikerprisen 2010

2011-03-04T01:19:00.000-08:00

Tjobing! Endelig en kvinnelig kritikerprisvinner! Og som Beate Grimsrud sa; det er herlig å slå gutta! Jeg synes det er vel fortjent; en modig bok, mye modigere og tøffere enn både Heivolls og Tillers. Og om det er sant det enkelte stemmer hevder at til denne prisen velges ytterst og altfor få kvinner, så bør man gjennomgå både kriterier og panelet. Det finnes mye god litteratur skrevet av kvinner. Jeg synes både Helene Uri, Anne B. Ragde, Tove Nilsen m.fl. har lange forfatterskap bak seg som burde kvalifisere i tillegg til kvalitet og et stort publikum. Nå er En dåre fri i en særstilling ettersom den tar opp psykiatri på en så nær og personlig måte, det gjør at den setter seg i kroppen til leseren og blir der. Iallefall hos meg.

ning - å motivere til små-skriving

2011-03-01T08:45:00.000-08:00

Jeg har drevet med ning i klassene mine i norsk i 2 år nå. En VG2- klasse startet i fjor, og en VG-1-klasse som også startet i fjor. Hensikten var å motivere til mer små-skriving, hyppigere tekst-produksjon, kanskje spesielt på nynorsk, og til å spare på gruppearbeid, sammensatte tekster, videoer og annet som ble laget i grupper. Både for å dele og lagre. Tidligere år har jeg alltid syntes mindre gruppearbeid ble til sammenkrøllete lapper som bare forsvant på bunnen av sekken. Diskusjoner, deling av oppgaver og samskriving av tekster forsvant i en papirhaug eller gikk til grunne bak printeren i klasserommet. Nå starter jeg ofte et nytt tema med en liten idemyldring, nettsøk og lærebok"disseksjon" som like gjerne elevene kan gjøre. Jeg tar begreper eller navn fra kapitellet eller emnet som jeg vet de vil støte på og som er relevant. Så lar jeg de sitte i grupper og søke, lete og fordøye deler av lærestoffet. Til slutt deler de med hverandre ved å legge inn på ningen enten under forumet eller som blogginnlegg med eller uten bilder, videosnutter, lenker. Deretter skal alle lese og evt. kommenterer det de andre skriver. Slik får vi en effektiv og elevaktiviserende gjennomgang av nytt lærestoff som jeg til slutt kan oppsummere. Vi deler og tar vare på til neste skoleår og eksamen da vi ikke har alle lærebøkene foran oss, men kan ta frem igjen emnet via ningen. Og elevene vil gjerne "ninge" som de kaller det. Særlig de som begynte allerede på VG1. Vi hadde en lengre diskusjon om elevrollen i dag, lærerens rolle og det store "læreverket" - nettet - som kan, skal og må brukes på en fornuftig måte. Det er ikke lenger lærerens oppgave å hente inn, distribuere eller spare på lærestoff, det er en prosess elevene skal lære og ta del i selv. På forumet kan de også diskutere litt mer uformelt, aktuelle tema som jeg eller andre foreslår, og jeg berømmer aktivitet og argumentasjon snarere enn korrekt språkføring og ortografi. Her får de som ikke liker å være muntlig i klasserommet, en sjanse til å hevde seg. Når vi skal små-skrive i nynorsk, bruker vi gjerne ningen som er mindre formell. Slik som i dag da de fikk i oppgave å se på en - to tekster av en norsk gruppe/artist i dag som synger på norsk. Jeg lot dem velge mellom Kvelertak, Skambankt, Jon Olav Nilsen og gjengen, Lars Vaular, Kråkesølv og Honningbarna. De skulle oversette tekstene til nynorsk, se på om de skriver på dialekt, hvor de kommer fra og litt om musikken. På nynorsk. De kastet seg over det! I løpet av en skoletime hadde de fleste lagt inn noe på ningen og fått kommentar på nynorsken fra meg. En slik effektivitet og motivasjon har de sjelden om de må produsere noe på papir eller bare på sin egen maskin. På ningen er det svært synlig om de gjør noe eller ei. Som en wiki. Bare med bedre layout, synes jeg. Nå er den dessverre blitt en betalingstjeneste, men det koster ikke mer enn 300,- i året per ning, og hos oss spytter skolen dette inn. Ningen er dessuten kun åpen for de med invitasjon, så vi slipper innsyn og kopiering fra andre. Og så blir jeg alltid så inspirert av å gjøre slike ting i klasserommet når jeg gjen-ser Michael Wesh (antropolog som har snakket i flere år om å omtenke undervisning - "Rethinking education"). Se gjerne snutten over. Dessverre er ningen vår stengt for ikke-medlemmer.

tid for mestring

2011-02-21T00:25:00.000-08:00

Det er få ting som gjør meg så sint og oppgitt som fylkeskommunale og/eller nasjonale skriv og bestemmelser som lanseres i tide og utide, og som skal resultere i rapporter eller dokumenter som vi, lærere, må sette av tid til å fylle ut, vedta eller diskutere i en travel skolehverdag. Mange av de prosjektene som lanseres, være seg "Ny giv" eller "Tid for mestring" ifra nasjonalt eller fylkeskommunalt hold, virker som om noen har tenkt ut i et vakuum der det viktigste er å legitimere sin egen eksistens. Ja, jeg vet det høres krast ut, men jeg var uhyre skeptisk til nasjonale prøver i videregående skole i sin tid (og jeg er det fortsatt i den forstand at vi jo allerede har nasjonale prøver i form av eksamener) - et luftslott som heldigvis avlet så mye negativ omtale at de ble fjernet. Jeg har vært skrekkelig oppgitt over arbeid med lokale vurderingskriterier og lokale læreplaner som til syvende og sist har liten relevans ettersom elevene vurderes etter nasjonale kritierier til en eksamen som er styrt etter nasjonale planer i faget. Jeg har vært med i utallige grupper med lokalt organisasjonsarbeid på skolen som ender opp som skrivebordsprosjekt. Og jeg har blitt orientert om "Ny giv" som høres besnærende ut på god avstand, men som ved nærmere øyesyn smuldrer opp når man etterspør penger og ressurser. Felles for de fleste slike prosjekter er at de finansierer noen prosjektstillinger nasjonalt og fylkeskommunalt, ideene og utformingen lanseres som "løft og visjoner", mens oppgavene presses nedover i et hierarki som blir mer og mer "bunn-tungt". Det siste vi skal presses til å gjøre er "Tid for mestring", et arbeidsdokument fra Troms fylkeskommune, der populær-begrep som "frafall", "nasjonale og lokale kartleggingsprøver" og "forskjeller mellom standpunkt og eksamenskarakterer" er vekket til live. Nå skal vi sette av tid på skolen (igjen) og i andre skolenettverk for gjennomføringen av noen mål som mange av oss stiller oss kritiske til. Blant annet dette med forskjellen mellom standpunkt og eksamenskarakter. Det må være bare byråkrater som ikke ser at en slik forskjell er nødvendig. Ta faget norsk for eksempel. Tre år med skriving og mestring av ulike kompetansemål, måling av utvikling og prosess underveis, prøving og feiling med lærere som lærer dem å skrive utkast og prosess-skrive, svært ulike disipliner og delmål underveis, som til slutt skal resultere i 3 standpunktkarakterer etter 3 år. Hvordan kan en eksamenskarakter, satt etter prestasjonen i løpet av 5 timer en vårdag i noen få utvalgte kompetansemål måle det samme!? Hvordan kan de to karakterene i det hele tatt være mål av den samme kompetansen?? Dette er for meg uforståelig og jeg blir da veldig demotivert i forhold til å bruke av min dyrebare tid til dette arbeidet. Som jeg ikke aner hvordan man skal utføre. Gi meg ny giv og tid til å mestre hverdagen! Jeg skal gjerne forsøke å gi elevene mine en ny giv og tid til å mestre, men det gjør jeg ikke ved å sitte sammen med frustrerte lærere en ekstraordinær planleggingsdag i løpet av april. Det gjør jeg i klasserommet.

Frida Kahlo, Ragnhild Jølsen, Dagny Juel, Camille Claudel

2011-02-10T05:42:00.000-08:00

Dette innlegget startet jeg med å navngi fire kvinner jeg alltid har beundret, og jeg hadde planer om et innlegg som handlet om modernisme og kvinner noe jeg har blogget om før. Så leste jeg en interessant artikkel i dagens A-Magasin (11/2) om morsdagen som er på søndag og som i vår familie ikke vies mye oppmerksomhet. Liv Ingeborg Lied, religionshistoriker, uttalte seg om morsdagen som er blitt mer og mer "hellig" de senere årene, og ikke utelukkende som et utslag av handelsstandens reklame-jippoer. Hun mente at både mamma-blogger, interiørblogger og (interiør)trender i dag viser en økt interesse for engler, Maria- og Madonna-figurer og annen religiøs symbolikk uten at de som omgir seg med dette mener å være særlig religiøse. I følge henne er moderskapet blitt helliggjort og omgjort til en dyrkelse av det førmoderne moderskapet. Morsrollen og barndommen er opphøyet og helliggjort, og mange lar seg stresse av denne uoppnåelige perfeksjonen. Jeg har sett det selv; englevinger og religiøs symbolikk innbakt i nostalgisk "shabby-chic" eller "country living"- stil. Alle mamma-bloggere og duftlys-nettbutikker. En degging om den naive mor-barn-symbiosen. Det hvite og rene lett engleaktige i interiøret som for de fleste vanskelig lar seg kombinere med en aktiv familiesituasjon. Kvinner som legger alle ambisjoner til side, som har vanskeligheter med å kalle seg feminist, som har glemt hvordan livet var før man fikk barn. Dermed må man rettferdiggjøre sin mamma-situasjon og dyrke den nye tilværelsen, gjøre den til noe større og flottere enn det rent hverdagslige. Jeg ønsker meg tilbake til 70-tallet!!! Eller enda lenger tilbake. Til da det å bryte ut av en typisk kvinnerolle kostet noe, og da enkelte kvinner ønsket seg sterkt den friheten vi i dag tar for gitt til å realisere oss selv og drømmene våre. Slik som Ragnhild Jølsen som forsøker å skrive i årene 1890 - 1910 uten å være gift eller mor. Og dør som morfinist før hun er 40. Eller Frida Kahlo som hele sitt kunstnerliv portretterer seg selv som en splittet kvinne mellom kjærligheten til en mann og kunstnerrollen. Som også dør tidlig. Eller Dagny Juel, maler og forfatter som ender opp med en kule i kroppen av en sjalu elsker. Eller Camille Claudel som lager skulpturer og forsøker å overleve som enslig kvinne og kunstner i en verden av menn og som til slutt blir tvangsinnlagt i 30 år på asyl. Jeg misunner dem ikke livet deres eller skjebnen, jeg misunner dem engasjementet, det brennende ønsket om å skape noe, arbeide med noe, gjøre noe for en selv uten å ønske seg inn i hjemmet, morsrollen eller ekteskapet. Jeg kunne ønske at kvinner i dag hadde større drømmer for seg selv. At vi ble mer ambisiøse. Krevende. Sinte. Glødende. At vi lot barna og mannen være en del av selvrealiseringen og ikke hele. Jeg er jo barn av 68-generasjonen, jeg er en kvinne i den postmoderne tidsalder, generasjon X, men vi har glemt hva generasjonen før oss kjempet frem. Og hva modernister som Jølsen, Kahlo, Juel og Claudel representerer. I stedet koser vi oss med et glass vin i sofakroken til serier som "Jordmødrene", "Unge mødre", "Desperate husmødre" eller "Sex og singelliv".

Modernisme - igjen

2011-02-10T04:31:00.001-08:00

Modernisme er et begrep som stadig gir grobunn for nye vinklinger og spekulasjoner. Lærebøker og foredragsholdere ser ut til å ha sine egne fortolkninger, og tiden forandrer hvordan vi oppfatter denne -ismen og hva vi velger å putte i "sekken". Det holdes stadig kurs i modernisme for oss lærere, som om lærebokforfattere og de som utformer læreplaner er redd vi skal undervise i temaet "feil". Da jeg i min tid skrev min hovedfagsoppgave i nordisk litteratur, var modernismebegrepet under revisjon. Det innbefattet ikke lenger kun en snever gruppe 50-talls og 60-talls- modernister i Norge eller tidlige kunstneriske strømninger på kontinentet anno 1900 - 1940. Nei, vi kunne se en modernistisk strømning også i Norge helt tilbake til 1890 og en Hamsun. I min hovedfagsoppgave fra 1995, forsøkte jeg å se på Ragnhild Jølsen med nye briller, og min tese var at mange kvinnelige, marginaliserte forfattere også kunne puttes i denne modernistiske sekken. Forfattere som verken ville følt seg hjemme som "heimstaddiktere" elller "nyrealister". I fagplanen i norsk og i enkelte lærebøker fremheves modernismen som periode fremfor andre. Og av og til får begreper som modernisme, modernitet og det moderne prosjekt altfor mye plass i norskfaget. For det første fordi det sier "alt og ingenting" som begrep, og for det andre fordi det krever et høyt nivå av kunnskap og abstraksjon for å forstå da det forholder seg til en tradisjon, som et brudd med tradisjonen. Mitt tredje ankepunkt er at dette som begrep og vektlegging følger en tendens akkurat nå. Og tendenser skal man ikke hoppe på sånn uten videre. For tiden leser jeg Per Thomas Andersens Modernisme for andre gang, og jeg liker fremstillingen hans. Han problematiserer i starten denne sekkebetegnelsen som ender opp med å bli et konglomerat av alle tendenser som bryter med tradisjonen og som ikke kan kalles for moderne etter noen tiår. Slik som med postmodernismen. Og når disse begrepene skal holdes adskilt begrepene "det moderne prosjekt" og "modernitet" faller iallefall elevene av lasset. Er det fruktbart å kalle Camille Claudel (fransk skulptør som bryter med tradisjonen) for modernist i stedet for symbolist? Og har det noen relevans for elvene som har problemer med å forklare til eksamen hvorfor en novelle f.eks. av Kjell Askildsen, Trude Marstein eller Gunnhild Øyehaug er utradisjonell, modernistisk/postmodernistisk om en vil, fordi de ikke kan forklare hvordan en tradisjonell novelle ser ut. Eller; hvorfor er annonsen fra Jølstad begravelsesbyrå (eksamen norsk hovedmål V10) utypisk, når de ikke ser at den bryter med den tradisjonelle oppfatningen av hvordan en annonse, spesielt fra et begravelsesbyrå, ser ut?

P2-lytternes romanpris

2011-02-10T01:47:00.000-08:00

...... gikk i år til Carl Frode Tillers Innsirkling 2, og jeg gleder meg over utmerkelsen. Ikke bare fordi han gikk forbi både en Knausgård og en Grimsrud, men fordi han er en av mine personlige favoritter gjennom mange år. Ett av mine første sterke møter med Tillers tekster var Skråninga, som jeg både anbefalte til lesing i vår daværende lesesirkel på jobb og som jeg litt senere så på teater. Lesesirkelens medlemmer delte seg i to; de som elsket den og de som syntes den var for svart. Jeg tror det er slik med Tillers publikum, enten elsker man det han skriver, eller så blir det for tungt. Jeg er en leser som ofte liker roman-dystopier og filmer med en mørk side, selv om jeg strevde med The road av Cormac McMarthy. Dermed husker jeg også bedre Tillers Skråninga og Innsirkling 1, Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll, Jeg skal vise dere frykten av Nikolaj Frobenius, Meg eier ingen av Åsa Linderborg og Drømmefakultetet av Sara Stridsberg enn noen av de andre bøkene jeg har lest de siste årene. Og jeg leser en del! Jeg har skolens velholdte bibliotek i etasjen under meg og en bibliotekar som er en kløpper til å finne frem til det en har lyst å lese. Jeg leser mest nordisk litteratur, og må innrømme at dystopiene fenger meg. Spesielt de som graver i sinnets irrganger og menneskelige svakheter slik Tiller ofte gjør. Da kan man ikke ha bedre skuespiller enn Pål Sverre Valheim Hagen (se han i filmen av Poppe "De usynlige") som er så naken og så fysisk til stede i alt han gjør. Jeg så oppsetninga i på Hålogland teater i 2005 og husker den ennå. Rystende god! Det er slike gru-gode tekster som fester seg på minnet, filmer som ryster en, oppsetninger som skaker en. Jeg kan nevne flere filmer som har gitt varige minnespor av det dystre slaget: "Engelen" av Margaret Olin med Maria Bonnevi i hovedrollen, eller "Vinterkyss" av Sara Lidmann. Jeg vet ikke hvorfor jeg tiltrekkes alle disse skakkjørte menneskene, alle skjebnene som har trådd feil. En bok jeg ennå minnes godt og som jeg lurer på når skal bli filmatisert er De blyges hus av Bror Hagemann. Den leste jeg for mange år siden og er en kombinasjon av kjærlighetshistorie og mørk dramatikk. Men straks skal jeg altså lese Innsirkling 2.

Samsung Galaxy tab

2011-02-06T04:27:00.000-08:00

Jeg bli bare mer og mer fornøyd med den, min nye dings. Og jeg er ingen teknofob. Men av ulike grunner gikk jeg til innkjøp av en slik etter jul (altfor dyr!! Men ettersom jeg hadde brukt nye 3000 på en tatovering, kunne jeg vel ikke si noe på denne ekstrautgiften, som faktisk har en praktisk funksjon i tillegg til en emosjonell). På buss fra Narvik i dag satte jeg meg godt til rette med brettet/taben etter å ha forsynt minstemann og reisefølge, August, med ostepop, Nintendo ds og spill. Jeg ville se om jeg syntes den var funksjonell under reise. Jeg bruker den mye hjemme, ikke på jobb, der synes jeg pc fungerer best. Mens hjemme tar jeg heller fram den enn pc når jeg skal lese mail, surfe på nett, sjekke facebook, lese blogger, høre radio og musikk og notere, planlegge m.m. Jeg liker størrelsen, jeg liker til og med leserbarheten, noe jeg ikke hadde trodd, så jeg har lagt inn bøker, engelske gratis-bøker så langt. Her er det mye snadder å velge imellom og foreløpig har jeg lagt inn klassikere fra Virginia Wolf til Kafka og Hamsun. På bussen var det faktisk behagelig å lese digitale bøker, med svart / nattbakgrunn i det dunkle lyset. Spotify-spillelister på ørene (Spotify premium) slik at jeg kunne høre uten å bruke mobiltilgang etter at den frie nettilgangen ikke var tilgjengelig lenger på bussen. Jeg skrev noen innlegg på facebook, besvarte noen meldinger, men da jeg forsøkte å skrive dette innlegget på bloggen ble jeg klar over begrensningene til taben. Det er vanskelig å skrive mye tekst uten tilleggstastatur og med en eller to fingre slik det blir med det innebygde tastaturet. Og de nordnorske veiene, vinterføret og bussens risting gjorde det til en håpløs skrivesituasjon. Akkurat da ønsket jeg meg pc eller et tog, en nordnorsk jernbanestrekning fra Narvik til Hammerfest eller Alta eller billige nordnorske flyruter. Jeg forbannet politikere som ikke satser på Nord-Norge, men lar en viktig landsdel fortsette å ferdes på et dårlig veinett i Europas tøffeste klima med de lengste vintrene. For noen uker siden omkom fem mennesker på denne strekninga som er en 90-strekning uten midtrabatt, med isete veibane som ikke strøs, med dype hjulspor av all tungtransporten som må foregå på den samme strekninga, i det samme knutepunktet nord -sør. Slitasjen kunne vært unngått med tog. Men tog- debatten er visstnok lagt død fordi det er viktigere å ha tog som går til riktig tid der sør? Dermed fortsetter Nord-Norge å være uframkommelig, avfolket, og livsfarlig å ferdes i per bil/buss mellom oktober og mai/juni. Og jeg klarer ikke å skrive på galaxyen min og strever med å slå ihjel de 5 timene det tar med buss mellom Narvik og Tromsø. En strekning som kunne vært knyttet sammen med tog og gitt stimulans til flere næringer. Og fra Narvik er det kun en time med tog til Sverige. Men ingen politiker på nasjonalt plan ser verdien i tognett nord for Fauske, dermed ruser tungtransporten fortsatt gjennom denne landsdelen på det skrøpelige veinettet. Så asfalt og rein skvetter til sidene. Og ingen busser går på miljøvennlig drivstoff. Ikke her nord iallefall. Og dette skriver jeg først når jeg har kommet hjem. Og har roet meg. På pc. Med et ordentlig tastatur. Det er fortsatt mest praktisk.
(For en mer seriøs anmeldelse av Samsung Galaxy tab se f.eks. Eva 2.0)

virtuelle museum

2011-02-04T01:18:00.000-08:00

Etter tips fra en blogger, ble jeg oppmerksom på Googles art project, virtuelle museum. Her kan man studere bilder og kunst så nære at man aner penselstrøkene. Man kan få opplysninger om kunstneren og verket samtidig, man kan "spasere" rundt i rommene og se flere bilder. Det er nesten en følelse av å være "flue på veggen" i et museum. Her er de store museeene og de store mestrene. (Jeg savner de franske museene. Her er bare Versailles med).Og man søke og lete. Jeg viste franskelevene litt av dette i dag etter å ha sett Van Goghs soverom i læreboka og snakket om ord for møbler, farger og adjektiv. Det virker mye sterkere å se bildet nærmest "live" og spasere rundt det. Elevene ble overrasket over hvor lite det var i virkeligheten og mye blassere enn avbildningen i boka. De samme følelsen som de fleste får når de ser et mye myteomspunnet eller omtalt maleri i virkeligheten. Nå trenger jeg ikke som lærer å ha vært der eller stole på elever som har sett bildet i realiteten, for å forklare hvordan originalen ser ut eller oppleves. Etter å ha brukt litt tid på denne fantastikse tjenesten, så savner jeg skulpturer. Det ser ut som om de fokusrerer først og fremst på malerier. Tjenesten var også grei å bruke på min nye "dings"; en Samsung Galaxy tab.

Virkelighetens skole

2011-01-31T08:51:00.000-08:00

Jeg blir stadig forbauset over hva "skolefolk", byråkrater, departementsfolk og politikere ikke vet om norsk skole og hvorfor de ikke tar seg bryet med å spørre oss som vet, hva virkelighetens skole egentlig er. Da legger jeg helt til siden debatten om norsklærerens hverdag, digitale læringsmidler og mere til kun for å opplyse om to sentrale problem som politikere forsøker å gi svar på (gjennom nye utredninger, planer, rapporter eller utvalg!!) som de heller burde spurt meg og andre som jobber i skolen om.
La meg fortelle en historie fra virkeligheten. Norsk videregående skole i Tromsø. En skole litt utenfor sentrum med ca. 400 elever og ganske få fremmedspråklige elever. De vi har er ofte asylsøkere eller flyktninger som er kommet til Norge i ungdommen, enten alene eller med foreldre. La oss ta Benita fra et land i Afrika. Hun har gått 1 og 1/2 år på norsk ungdomsskole før hun begynner hos oss og jeg får denne vakre, blide jenta i klassen med svært begrensede norskkunnskaper med med pågangsmot og et brennende ønske om å studere på universitetet. Jeg kjenner at hjertet mitt faller litt nesten med en gang. Jeg vet hva hun skal møte av faglige krav og snodige bestemmelser som kan komme til å ta motet fra henne helt. Jeg vet at selv om hun er glimrende i matematikk, så vil hun kanskje stryke i norsk, og jeg vil være den som er med på å stikke kjepper i hjulene for at hun en dag får ønsket sitt oppfylt med å bli en dyktig kirurg eller ingeniør eller biolog. Hvorfor?
1) Hun begynner med lite norskopplæring. Uten karakter i norsk fra ungdomsskolen. Hos oss skal hun rett inn i en norskklasse og vurderes likt med de andre norske elevene. Jeg har valget mellom å la henne følge en plan i tre trinn i norsk for minoriteter, der hun skal vurderes etter noen uklare, basis-ferdigheter som hun skal mestre etter 4 timer vanlig norskundervisning sammen med klassen sin og noen spredte timer støtteundervisning som starter godt ut i skoleåret. Der møtes de ulike fremmedspråklige med sine totalt ulike utgangspunkt, språklig og sosialt, med en lærer som skal forstå deres ulike språkbakgrunner, og utfordringer med den norske grammatikken. Undervisningen er ikke obligatorisk, så det føres ikke fravær. Eller hun kan følge den vanlige planen i norsk VG1 - VG3 som jo hovedsaklig er kravene for å mestre kompetansemålene og eksamen, som selvfølgelig er lik de andre norske elevenes til syvende og sist. Gjør hun det, slipper hun å gå glipp av så mye når jeg underviser etter den vanlige fagplanen i norsk. Det er vanskelig nok for en vanlig, etnisk norsk elev.
2) Jeg dropper å fylle ut 40 sider om Benita i en språk-rapport som jeg ikke ser hensikten med eller hvem som skal tjene på å lese. Jeg dropper å vurdere henne etter 3-trinnsmodellen, jeg synes hun har nok med å henge med oss andre. Særlig når vi snakker om middelalder, renessanse og barokk. Det er uklare begreper for Benita. Jeg forsøker å forklare så godt som mulig henne og en annen fremmedspråklig i samme klasse, men må bruke tiden min på de 25 andre også. Jeg tenker at hun må henge med i kompetansemålene dette året, og ergrer meg over at jeg ikke kan kutte tekster, pensum, lærestoff slik jeg før kunne etter fagplanen som het "norsk som andrespråk".
3) Til VG3 skal hun vurderes muntlig og skriftlig på lik linje med en norskfødt elev, en som ikke har et helt annet morsmål eller en annen kultur. Hun skal bla.kunne snakke/skrive om "det nasjonale prosjektet", om hva det vil si å være norsk, når man utvikler tanken om det norske i samfunnet vårt osv. Når jeg spør henne hva som er typisk norsk, sier hun "rockemusikk". Og jeg lurer på hva hun tenker om oss. Eller hvordan hun ville sammenlignet "Ja, vi elsker" med "Norge i fløtesaus" som var eksamensoppgave for noen år siden.
4) Jeg savner innføringsklasser, den gamle fagplanen og den gamle eksamensordningen. I dag fikk jeg høre at det var mulig både å opprette innføringsklasser, å bruke gammel plan og en overgangsordning til eksamen. Hvem skal opprette denne klassen? Som så mange politikere var mot for noen år siden. Hvilken skole eller elev har råd til den investeringen som impliserer 4 år på videregående? Hvem har ansvar for å fortelle oss hva vi egentlig skal lære Benita? Og hvilken eksamen skal jeg forberede henne på til neste år når ingen kan fortelle meg hvor lenge en overgangsordning gjelder? Hvor mange drømmer knuser vi uten å ville?
5) Hvis jeg ber henne følge 3-trinnsmodellen, og hun ikke klarer å komme til nivå 3 dette året, hvem skal da ta seg av henne til neste år? Ei afrikansk jente på 16 år. Nav? Havner hun da i frafallsstatistikken uten å ville det? Skal hun fortsette, karakterløs i norsk? Er det jeg som skal ha ansvaret for å avgjøre om hun skal få lov til å bli en lovende student?
La meg føye til et annet problem og knytte disse to trådene sammen for politikerne:
Ny giv! heter ett av de mange prosjektene som starter opp i skolen for tiden. Et uvisst antall prosjektstillinger er fylt opp fylkeskommunalt, en liten slump med penger følger med, og så er det som vanlig nedover i systemet arbeidet skal gjøres, der hvor pengene ikke finnes. I dette prosjektet skal man lette overgangen mellom grunnskole og videregående ved å hjelpe noen elever som man anser kan falle fra. "Gråsonelever" kalte man dem på det møtet jeg var på. Ikke IOP-elever, fremmedspråklige eller elever med store sosiale eller psykiske problemer. En type elever som ikke gjennomfører videregående opplæring av ulike grunner. Jeg klarte ikke helt å se for meg denne gruppen "underytere" eller "slappfisker" som visstnok fyller frafallsstatistikken. Det jeg har forstått er at frafall finner vi mange av blant IOP-elever og fremmedspråklige, nettopp de som sliter mest med skolen. Men disse skal man ikke ha med i prosjektet. Disse ligger det ikke nok prestisje i å hjelpe? Hva om vi nettopp kunne gi disse en ny giv? Hva om nettopp Benita kunne få en ny giv slik at hun ikke er blant de ca. 40 % fremmedspråklige som ikke gjennomfører? Hun har viljen. Hun trenger kun at en lærer vil hjelpe ekstra og at noen politikere ser verdien i at hun gløder etter å få lov å studere.

fordypningsemne i norsk

2011-01-29T09:51:00.000-08:00

Nå er vi i gang igjen! Etter mange års erfaring med særemne/fordypningsemne i norsk føler jeg at jeg begynner å få en viss peiling på hva som fungerer og ikke fungerer. Og jeg forsøker faktisk å styre elevene litt mht hvilke tema/bøker /problemstillinger som kan være noe å jobbe med. Kriteriene ved vår skole er at det skal være 15 min. foredrag, som en slags prøvemuntlig, ellers står de fritt i henhold til det som står i fagplanen. Nå er jeg av de lærerne som synes at fordypningsemne i norsk først og fremst bør dreie seg om nordisk litteratur/språk/media selv om fagplanen har åpnet for oversatt litteratur. Studerer man norsk på universitetet, leser man om nordiske forhold. Heter faget norsk og ikke engelsk, burde man vel kunne holde på dette perspektivet her også. De er mer enn nok opptatt og påvirket av utenlandsk litteratur, språk og film/musikk til daglig, og trenger ofte at fokuset snevres inn på egen kultur. Jeg har ikke imot at de sammenligner med tekster og uttrykk fra utlandet, men synes de kan ha som minstekrav det nordiske som basis.
Ellers er jeg svært enig med Leif Harboe at adaptasjon er et krevende stykke fordypning, og jeg forsøker å få elevene til å se at dette er like arbeidskrevende som resten. Tendensen er at mange hopper på dette til fordypning for "å slippe unna" tekstlesning og det de frykter mest: litteratur, og særlig svake elever ser en sjanse til å komme unna med lite arbeid om de ser en film og så vidt bladrer i boka den er bygd på. Sist viste jeg dem Harboes blogginnlegg (over) om dette og fikk samme reaksjon fra elevene som han hadde fått: "Er det så mye arbeid med adaptasjon?!"
Det er mengder av stoff og vinklinger å fordype seg i som inkluderer "hjemlige" (og fremmede forhold). I VG3-klassen min i år, som ikke er en veldig sterk klasse faglig og som ønsket noe tradisjonelt, har de valgt krim, barnebøker, eventyr, musikkvideoer fra flere tiår, Wikileaks og retorisk analyse av mediedekningen, tegneserier, norsk humor gjennom tre tiår på tv, reiselitteratur (fra Amundsen/Nansen til Lars Monsen), Ibsen, ekteskapsromaner m.m. Og ingen har kun valgt utenlandsk litteratur/språk/sammensatt tekst som primærlitteratur. Vinklingene har jeg hjulpet til med; f.eks. et geografisk perspektiv eller kjønnsperspektiv på krimstudiet (skrives krim likt fra nord til sør? Thørring og Läkberg. Eller løses krimmysterier likt med kvinnlig kontra mannlig helt?), kjernefamiliens utvikling i barnebøker, parallelle verdener i barnebøker, det grusomme/det groteske i krimsjangeren, det dysfunksjonelle familien i moderne barnebøker m.m. Her er det mye, mye å si noe om, til tross for tradisjonelle emner til fordypning, og man trenger ikke se utover landets grenser.
I dag mens jeg gikk tur og hørte på IPoden min lurte jeg på hvorfor ingen i år har valgt musikktekster med så mye god, norsk musikk som lages for tiden. Eller hva med sensur av musikktekster? Jeg kan huske en gang på 80-tallet da det ikke var lov til å spille "Dra til helvete" med Beranek på norsk radio, mens i dag renner det over med bannskap og vulgariteter i musikken. Bare hør på "Shake that" med Eminem og Nate dog.
Eller hva med fordypningsemne i media og med fokus på barnetv fra 60-tallet til i dag. Her kan man si mye! Fra Pompel og pilt, Tare mare by, Lekestove og Teodor til Barnas supershow, Kometkameratene og alskens konkurranser for barn. Mer og mer støy, voksne i bakgrunnen, latterliggjort og detronisert, barn i fokus, hysterisk lek, prompe-vitser og panisk selvhevding i stedet for samtale og inkludering. Jeg tror vi som lærere ikke skal være redde for å styre elevene eller vise dem overskuddet av emner. Det er flere elever som ikke aner hva de skal skrive om enn det er elever som er skråsikre og har funnet sin nisje. Selvfølgelig "ninger" de underveis, og de får også mulighet til å skrive om emnet eller prosessen en gang til og vurderes skriftlig ved en stiloppgave like etter fremføringene er over.

Norsk musikk på norsk

2011-01-25T05:13:00.000-08:00

Det er nesten som 80-tallet igjen! Norsk musikk synges på norsk og er ikke sært eller utrendy. Men noe ungdommen hører på og synes er kult. I tillegg synger de jammen meg på dialekt også. John Olav Nilsen, Honningbarna, Skambankt, Kvælertak, Kråkesølv og Osloess. Det varmer et norsklærer-hjerte i tillegg. Jeg kan uten blygsel spille norsk musikk i klasserommet og la dem jobbe med tekstene enten som litterær tekst eller som eksempel på målføre. Jeg bruker Spotify i klasserommet og lager spillelister enten på ningen eller på fronter. Eller bare lar dem lytte og la tekstene slå inn: "vi ligg og surna i gammel lake", "vi hadde innsikt, nu e alt vendt ut" eller: "kan'ke vi kall en spade førr en spade, grav opp nån gamle synda og si hadet? Ja, bare spa til vi blir klok av skade og spå i blemma tel vi vet svaret"(Kråkesølv).Genialt! Og så på Bodø-dialekt! De trenger å bli bevisst for en rikdom det er å kunne lage musikk på sitt eget språk til og med sin egen dialekt. Og dermed står de kanskje bedre rustet i den flodbølgen av engelsk-språklig musikk og kultur som hele tiden truer med å underminere norsk som kulturspråk.

Beate Grimsruds "En dåre fri"

2011-01-23T00:55:00.001-08:00

Mye er skrevet og mye er sagt om Grimsruds siste bok. Når jeg har lest den, sitter jeg igjen med noen tanker. Jeg skal ikke drive anmeldelse, dette er kun egne refleksjoner. De fleste hyller den, jeg er langt på vei enig. Den er smertelig god til tider. Bare det å skrive om schizofreni og psykiatri i romanform er modig. Her ligger det både kritikk av et psykiatrisk helsevesen som er gjennomsyret av medisinsk behandling og der samtaleterapi og annen ikke-medisinsk behandling er av sjeldenhetene. Og en hyllest til de enkeltmennesker som ser og forstår og bruker sin medmenneskelighet i behandlingen. For meg ble dette aspektet av boka minst interessant. Dette har jeg lest før. Selv om jeg kanskje ikke har lest det med et så hjerteskjærende indre blikk fra en pasient. I et skjønnlitterært språk. Jeg synes nesten barndomsskildringene, av det annerledese barnet var mest interessant. De groteske gestene for å bli sett. Alkoholmisbruk og dop når man mangler språk for den indre smerten. De fine barndomsskildringene av far, søster, bror.

Spørsmålet jeg sitter igjen med er hvorfor denne boken ikke skal oppleves som selvbiografisk. Hvorfor vil ikke Grimsrud at vi skal lese med de brillene? Jeg føler at lesningen min blir veldig todelt, for ikke å si schizofren, når jeg på den ene siden ikke skal lese selvbiografisk og tvinges til å tenke at dette er Eli og ikke Beate, dette er ikke forfatterens liv, dette er en oppdiktet person, mens jeg samtidig ser det selvbiografiske gjennom titler og utgivelser som jeg vet Beate Grimsrud har gjort. Om hun ikke ville at dette skulle være eller virke selvbiografisk, burde jo slike biografiske spor være slettet over? Hvis det ikke nettopp er denne todelte lesemåten hun etterstreber?

Wild at heart; film i klasserommet

2011-01-21T05:33:00.000-08:00

Jeg er en av de lærerne som er begeistret over at filmen har fått bredere plass i fagplan og undervisning i norsk. Når jeg før K06 har hatt lyst til å vise film eller snakke om filmer, så måtte det legitimeres oftere og som regel brukes i forhold til adaptasjon. Her er sitat fra læreplanen:

"Norskfaget forholder seg til et bredt spekter av tekster, både muntlige, skriftlige og sammensatte tekster, der skrift, lyd og bilder spiller sammen. Et norskfag for vår tid bygger på et utvidet tekstbegrep som inkluderer alle disse tekstformene. Faget skal hjelpe elevene til å orientere seg i mangfoldet av tekster og gi rom for opplevelse, læring, refleksjon og vurdering"

Alt skulle ligge til rette for å bruke film som mer enn et tillegg til undervisninga; lærerne har fått bedre digitale ferdigheter, elevene har en del digitale ferdigheter og ikke minst er elevene omgitt av film enten rundt seg eller ulovlig lastet ned. Det de ikke kan, og som vi lærere kan gjennom kurs, egen interesse eller på grunn av overføringsevner mellom de mange disipliner i faget, er begreper til analyse. Nå er jeg ikke media-lærer eller overvettes intressert i teknologi, men jeg er glad i kultur, og derav film, og har alltid forsøkt å få med meg aktuell film, filmfestivaler og var en gang ivrig filmklubb-medlem. Dermed føler jeg at jeg har en kulturell ballast som kan videreformidles. I tillegg kan en del litterære analysebegreper overføres til filmdramaturgi og resten har jeg lært selv eller blitt kurset i. Det siste kurset var interessant og direkte matnyttig i undervisningen, ja, så pass at jeg har brukt de lysarkene som vi har fått fra kursholderne (Anita Ramberg og Kristine Møllevik, fra Hartvig Nissen). Der filmsnuttene ikke lenger var aktive, la jeg til noen fra Youtube, enten kun trailere eller introer eller scener som ennå ikke var blitt fjernet. Jeg har ikke tatt meg arbeidet å laste ned eller brenne kopier selv slik andre gjør. Jeg syntes selv at timene fungerte. Elevene virket engasjerte, men det slo meg at de egentlig hadde lite peiling på film, iallefall historisk. De hadde få eller ingen referanserammer og hadde sett kun nyere film eller noen kultklassikere som Trainspotting, Matrix og Pulp Fiction. De hadde ingen knagger å henge på når jeg snakket om modernistisk, postmodernistisk eller postklassisk film. Tarantino hadde noen hørt om, men verken David Lynch, Coppola eller Almodovar.Det slo meg hvor unge VG3-elevene er, at de ser på film på en helt annen måte enn jeg, og at også her kan vi lærere mye mer enn elevene, selv de lærerne hos oss som er redd for å ikke henge med.

Møte med en forfatter - Iben Sandemose

2011-01-14T05:01:00.000-08:00

Denne uken har elevene mine på VG2 vært så heldige å få møte en lys levende forfatter og tegner, Iben Sandemose. Dette takket være Den kulturelle skolesekken, et tilbud som har gitt oss mange gleder de siste årene. Iben Sandemose holdt et 45 min. langt personlig foredrag om liv og kunst, dvs. hun fortalte hvordan livet, opplevelser og familien hennes har vært med å forme kunsten hennes og henne som kunstner. Til dette viste hun oss foto fra sitt "familiealbum", og fra sitt krydrete liv med bestefaren Aksel som begynnende ledd og naven i hjulet. Hun tegnet et lite flatterende bilde av bestefaren og viste oss tegninger der opplevelser tydelig speilet seg i motivene. Hun fortalte hvordan hun ble kunstner og at man hele livet må kjempe mot Janteloven, tro på seg selv og sine evner, selv om andre mener annerledes. Jeg syntes det var overraskende å høre hvordan Aksel Sandemose ikke selv levde etter sin anti-Jantelov, men både undertrykte og kuet sine nærmeste. Jeg ante heller ikke at faren hennes, Bjarne, var en av Ivo Caprinos medhjelpere elle hvordan Il tempo gigante var konstruert av søppel fra deres kjeller. Etterpå skrev elevene om møtet med Iben Sandemose på ningen og alle mente det var en positiv opplevelse og beundret åpenheten hun hadde vist rundt sitt eget liv. Jeg tror de lærte at alle kan noe, bare man vil nok, og at alle liv tar krumspring og tilfeldige veier. Og at kunstnere er mennesker de og, med sorger, gleder, forelskelser og manglende tro på seg selv.

Vampyrer i litteraturen

2011-01-12T06:10:00.000-08:00

Hvert år på VG2 snakker vi om vampyrer når vi kommer til romantikken i litteraturhistorien. Både fordi jeg vet dette fascinerer ungdommer og fordi romantikken og 1800-tallet oppviser en ny interesse for skrekk, mystikk, folketro, det skjulte i menneskenaturen og dramatiske følelser. Det er et takknemlig emne fordi enhver skoleklasse som regel blir engasjert når jeg trekker fram historier og bilder av Noseferatu, Lord Byrons livlege, Dracula og de skrekkelige fortellingene til E. Allan Poe. Dette er tema de kan relatere seg til, dette synes de angår dem, de kjenner igjen skrekkfilmen, vampyr-sjangeren, fantasy og grøss, og de vil likegjerne diskutere selvmord i kjølvannet av Unge Werthers lidelser som kjærlighetstema i Twilight-filmene. Jeg viste klipp fra flere av filmene fra 1927 til 2010, og fikk dem til å svare på ningen om hvorfor de trodde vampyrer igjen er blitt populære. Vi så på fremstillingen av vampyrer fra folketroens lille, stygge demon til den vakre, erotiske, beleste og musikalsk bevisste Edvard i Twilight-serien som nesten ikke suger blod, men som damper av erotikk og kulturell ballast. Vi leste "Hjertet som sladret" av E. Allan Poe på pc via Bokhylla.no og vi snakket om fascinasjonen for skrekklitteratur. Deretter skal vi se den siste filmen om Sherlock Holmes, snakke mer om skrekkfilmsjangeren og avslutte med mer tradisjonell litteratur fra perioden. Jeg savner Panorama her, Grip tekstens inndeling og vektlegging av nasjonsbygging på hele romantikken liker jeg ikke. Dessuten savnet jeg et godt intervju på NDLA som jeg brukte i fjor om vampyrtradisjonen. Den nye layouten til NDLA synes jeg er mer rotete enn den forrige.
Som en elev svarte på ningen om hvorfor vampyrer igjen er populære: "de representerer et ønske om å skille seg ut".

Feminisme og blogging

2011-01-11T06:10:00.000-08:00

Hva i alle dager er det for en tittel?? Jeg tillater meg den etter en radiodokumentar sist lørdag. Der handlet det om kvinner og 40-årskrisa, og siden jeg selv er i kategorien "kvinne og 40 år", aldeles ikke i krise! så spisset jeg ørene. Der skisserte reporteren en travel hverdag og et eksistensielt vakuum som enkelte kan føle ved 40 år ++ når barna er blitt ganske store og arbeid og utdanning er i boks, når man begynner å bli lei jobben og gjerne skulle utviklet seg videre, men samtidig er for sliten til videreutdanning eller for høyt utdannet til å omskolere seg. Da kan den komme snikende - følelsen av "hva nå"? Hva skal jeg bli når jeg blir voksen? Hva har jeg blitt? Var dette alt? Peeken? Klimakset? Realiseringen av alle drømmer? Selvutvikling er svaret da for mange kvinner. Og så tar man et magedanskurs eller et aromaterapikurs, begynner å meditere eller bedriver joga, zumba eller isbading. For å fylle vakuumet. Eller man sier opp jobben, lever på mannen og jobber redusert for å .......... blogge. Eller starte sin egen lille nisje med nettsalg av interiørartikler eller design. Eller man rett og slett blogger om interiør og design. Sitter med sin store kopp rykende, økologisk te og skriver om duftlys og industri-design og "shabby chic". Det er lassevis av slike blogger der ute. Med oppegående kvinner, humoristiske kvinner, gode bloggere og skribenter. Men for guds skyld! Må de skrive om noe så intetsigende som huset sitt, møblene sine eller barna og baksten??? Lever vi ikke i 2011!? Tiår etter 50-talls husmødre og kvinnefrigjøring?! Kan de ikke skrive om kvinner i dag som er noe, kan noe, er engasjert og bevisst?! I radiodokumentaren sa den ene det så treffende; hvorfor søker kvinner i denne alderen innover, inn i hjemmets sfære, bort fra styreverv og politisk engasjement, bort fra yrkesliv og offentlig engasjement og til sin lille duftlys-duftende og ufarlige lille hule? Og så overlater man offentlig debatt og styre og stell til menn. Hvor ble det av feminismen?? Den er heller ikke på nettet.

Sjikane på facebook og blogg

2011-01-11T05:51:00.000-08:00

I det siste har det vært flere nyhetsoppslag hvor bruken av facebook stilles i et dårlig lys. Det gjelder saker hvor barn/ungdom utsettes for sjikane eller hets på facebook og der lærere og foreldre enten ikke forstår, er maktesløs eller ikke ser sin rolle. Det grelleste eksemplet fikk vi servert i Dagbladet lørdag 8/1 om voldtektene i Bjästa i Sverige, ei lita bygd hvor bygdedyret viste sitt egentlige ansikt på facebook. Historien har også gått som dokumentar på svensk tv i fjor og har vunnet pris. En grusom historie om ei jente som ikke blir trodd og hvor hele bygdesamfunnet tar parti mot henne på facebook. Til og med foreldre eller bygdas prest forholdt seg ikke nøytral. Andre eksempler på hets som sosiale medier tillater, fikk vi bevis på i gårsdagens lokalnyheter: elever i grunnskolen setter karakter på hverandre på facebook. Vi gjorde nok det samme i vår ungdom, men det ble aldri like synlig eller stigmatiserende med sin papirlapp-distribusjon eller veggskriving. Terskelen for å henge med mobben er tydeligvis også mye lavere i et mediert fora der hetseren er anonym eller ansiktsløs eller iallefall langt unna offerets blikk. Når Voe legger ned bloggen sin og en 10 år gammel jente får en hetsevideo publisert på You tube som igjen oppnår 150.000 treff, så synes ikke mine elever å bry seg nevneverdig. Kommentarene de skriver på ningen vår eller det de modigste tør å si i klasserommet, dreier alle seg om at offeret selv har skyld. Man må tåle å bli hetset om man stikker seg frem i sosiale medier eller på nettet. Man må takle negativitet om man skal publisere seg på nettet, som en elev sa. Ja, man må vel det. Men det bør være kritikk som har et ansikt og en retning, ikke anonym hets eller sjikane som går på person.

Før jeg brenner ned

2011-01-02T09:44:00.000-08:00

Nå har jeg lest den! Boka alle snakker om og som P2-lytterne skal være med å snakke om fremover i "P2-lytternes romanpris" og vurdere om den var den beste boka i 2010. En av de beste jeg leste iallafall. Jeg brukte en ettermiddag på den, slukte den! Det er et driv i den som gjør at man ikke kan legge den fra seg enda man vet hva som skal skje og hvem som er pyromanen. Likevel må man videre. Jeg er så enig med de som har sagt at den er skrevet med sympati og med et medfølende blikk for sine romanpersoner som jo er/har vært levende personer i Heivolls liv. Jeg koste meg med den. Med den tragiske gutten, med de som rammes, med de som dør, med alle skjebnene. Mora som ikke kan hjelpe eller forstå sin eneste sønn - han som var så etterlengtet. En bok som skildrer det uforståelige uten at det blir stygt eller morbid. Det var nesten som jeg smilte meg gjennom boka, til tross for brann, pyromani og kreftsykdom. Et usedvanlig sårt og rørende portrett av "jeg" og en døende kreftsyk far.
Denne må jeg anbefale elevene mine, og kanskje vi kan lese den parallelt med leserpanelet i P2?

Før jeg brenner ned

2010-12-21T08:20:00.000-08:00

Etter siste innlegg på bloggen min leste jeg i Aftenpostens A-magasin av 12. november akkurat om Gaute Heivoll og debatten om fiksjon eller "å knause". Her er det han sier om temaet: "Han misliker sammenligningen med Knausgård. For om de begge bruker dokumentarisk stoff, befinner de seg ifølge Heivoll i hver sin ende av skalaen. - Jeg har stor respekt for Knausgård. Men han utsetter mennesker for sitt blikk, ser dem utenfra og sier at alt han skriver, er sant. Jeg skildrer menneskers tanker, men insisterer på at det er fiksjon og at jeg har skrevet en roman". Sånt kan man godt gå inn i jula med!

"intimitets-litteratur"

2010-12-17T04:32:00.000-08:00

Jeg har skrevet om dette fenomenet før på bloggen min, så jeg skal ikke ta det opp i sin bredde igjen. Jeg driver ikke med ensidig Knausgård-kritikk, til det har jeg kun lest ei og ei halv bok av Min kamp. Men jeg hørte et interessant innlegg på radio i den direktesendte bokår-oppsummeringen på P2 (Bok i P2s årsregnskap). Da siterte en av kritikerne Tove Nilsen der forfatteren kommenterte hvorfor hun trodde at hun ikke hadde fått like stor oppmerksomhet rundt sine bøker om Goggen og Tove som Knausgårds sine selvbiografiske bøker. Da svarte Tove Nilsen at hun trodde det hadde med at han var mann, at kvinner alltid har skrevet personlig og selvbiografisk, men at når kvinner gjør det, blir det karakterisert som intimt og klamt. Mens når menn skriver slik, er det spennende og nytt. Hmmm. Jeg har kun lest Skyskrapersommer og Nede i himmelen av Tove Nilsen og likte den siste godt. Ingen stor opplevelse, men heller verken mer eller mindre stort som da jeg hadde lest første av Knausgård. I bokprogrammet oppsummerte en kritiker året som intimitetens år både i sakprosautgivelsene og i skjønnlitteraturen. Forfattere skriver mer eller mindre åpent om selvopplevde hendelser være seg rapporter fra Afganistan eller om pyromaner som går løs. Det subjektive er i sentrum som aldri før og fører automatisk til en blanding mellom fiksjon og fakta både i sakprosaen og i den episke fortelling. Det er de personlige beretninger som selger, og bloggen er bare et utsnitt av den samme virkeligheten. Jeg skal selvfølgelig også lese Gaute Heivoll og Beate Grimsrud i jula. Og jeg tror ikke jeg vil tenke mer enn tidligere på om dette er sant eller selvopplevd. Er det så interessant? Har ikke forfattere alltid skrevet om det i større eller mindre grad? Hvordan kan ellers Ingvar Ambjørnsen skrive så godt om rus, eller Ragnhild Jølsen for den saks skyld om samme tema? Hva er da nytt med disse nye personlige beretningene; at de så eksplisitt påstår å være sann? Både Heivoll, Knausgård, Nilsen og Grimsrud er nominert til p2-lytternes romanpris for 2010. Det hadde vært morsomt å lese noe av dem i klassen (VG3) og diskutere fenomenet. Elevene har jo et mye mindre problematisk forhold til det utviskede skillet mellom privat og offentlig sfære. Det skal bli interessant å følge debatten på radio og evt. i klasserommet.

Kurs-dag og litt om lokus

2010-12-07T05:27:00.000-08:00

Jeg har vært på en lærerik og engasjerende kurs-dag (det er langt mellom disse) med Tommy Sørbø (kunsthistoriker og dramatiker) og Anita Ramberg og Kristine Møllevik fra Hartvig Nissens skole. Bildeanalyse og filmanalyse. Mye info og glødende engasjement! Når jeg i dag startet på en ny bolk sammensatte tekster i min VG2-klasse i norsk, kunne jeg bruke noe av det jeg hadde lært på kurset og fikk en ny inngang til stoffet ved å bruke Titians bilde "Allegori over den hellige og den jordiske kjærlighet" (1515). Det var spennende det Sørbø sa om at vi igjen lever i en bildekultur, der vi "leser" og forholder oss til bilder mer enn til skrift. Han viste oss hvordan vår oppfatning av nakenhet i dag får oss til å tolke bildet feil, nemlig å se den jordiske kjærlighet som avkledt, mens den himmelske som påkledt og i hvitt. I renessansen blir dette helt feil. Jeg viste elevene bildet, og de gikk i samme fortolkningsfella. Deretter snakket vi om sammensatte tekster som en del av å kunne lese bilder med riktige "briller" og i sammenheng med en tekst. Jeg brukte Lokus sine sider om sammensatte tekster for Vg2 og så at her var det mye "snacks", som gjorde at jeg slapp å bruke mye tid selv på nettet for å lete etter gode eksempler på bilde- lyd-tekst. Nå skal vi fortsette med analyse av nettsteder/politiske partiers hjemmesider, musikkvideo, platecover + sangtekst, nettaviser m.m. Og tenk; her er de så utradisjonelle på Lokus at de bruker Nirvana, Motorpsycho, Pink og Pink Floyd til eksemplifisering. Takk!

Atonement Part 1/13: adaptasjon

2010-11-30T05:58:00.000-08:00

Jeg så en fantastisk fin film på NRK1 søndag, Atonement, Om forlatelse, basert på en roman av Ian McEwans. Jeg har lyst til å jobbe mer med adaptasjon i klassen og synes ofte at de norske filmene ikke appellerer til dem. Eller de egner seg ikke til å se på rent tekniske finesser som jeg synes denne filmen har. Den har flere tidsplan, flere fortellestemmer, mye symbolikk og en helt fantastisk fotografering. Blikket og fargene er gjennomgangstemaer og lydkulissene spiller på lag med tematikken. I tillegg forteller den en sterk historie om hvordan man som barn i sin naivitet til verden kan ta grusomt feil. Jeg fant to deler av filmen på Youtube og har forsøkt å legge dem inn i bloggen, men da "embedkodene" ikke var tilgjengelige, var dette vanskelig. I første episode ser vi historien fortalt gjennom den unge jentas blikk (som misforstår), i del to får vi historien og konflikten fortalt gjennom paret. Spennende kontrast!

2010-11-20T05:16:00.000-08:00

kreativ utforming

2010-11-20T04:56:00.000-08:00

Etter at elevene mine på VG1 har laget, for noen, sine aller første blogger - og det på fransk (se gjerne franskbloggen min) - så ble jeg også inspirert til å lage nye utforminger. Nå er bloggen så vakker å se på at.......! Godt at man ennå ikke er for gammel til å la seg inspirere av sine elever. Bare så synd at vi ikke på jobb, blant mine kolleger, er like flinke til å finne overskudd og rom til å la oss inspireres av hverandre. Jeg synes vi i altfor liten grad tør å stikke oss ut på min arbeidsplass å si at dette kan jeg faktisk godt, dette kan jeg gjerne lære fra meg, dette vil jeg gjerne fortelle dere om. Hvorfor skal vi alltid sette vår lit til å få inspirasjon og kunnskap utenfra? Vi er mange som kan noe hos oss, det finnes mange hoder som ikke får brukt seg tilstrekkelig i klasserommet, hoder som leser interessante ting som ikke har med fag å gjøre eller som har funnet spennende tips eller digitalt "snacks" som kan brukes av flere. Vi har ikke fagdager hos oss, bare noen skarve planleggingsdager som spises opp av arbeidsmiljøundersøkelser og annet påtrykk fra Fylket. Men den 3. desember skal jeg på et kurs jeg tror jeg vil få noe utav og som jeg kanskje kan videreformidle på jobb: Tommy Sørbøe kommer til Tromsø og skal snakke om bildeanalyse. Jippi! Og etter jul skal jeg bistå på Frisvold privatgymnas med det jeg har ervervet meg av kunnskap og praktiske tilnærminger til det store emnet bildeanalyse og sammensatte tekster. Utfordrende og spennende. Det kribler litt i magen.

Lesetips til slutt: Pinnsvinets eleganse, en lett tungvekter av Muriel Barbery. Om klasse og identitet og det å falle utenfor normer. I et vakkert filosofisk språk. Og mot slutten sier en av hovedpersonene om "Didos klage" (arien fra Dido og Aeneas av Purcell som jeg har elsket i mange år): "Men samtidig har det en skjønnhet som dyreskrik aldri kan nå, en skjønnhet som skriver seg fra den fonetiske artikuleringens nedbrytning og fra overskridelsen av det verbale språkets vanlige påpasselighet med å holde lydene adskilt." Mmmmmm.
Da må man bare lytte:

Om damer og dialekter

2010-10-27T06:03:00.000-07:00

Æ e stolt over dialekta mi og over venninner som forsker på og skriver om språk:

Nytt lesetips

2010-10-11T07:59:00.000-07:00

Etter noen fantastiske dager i et sommerhett oktober-Paris (to dager fri fra jobb kombinert med helg), er minnet fullt av bilder, lukter og inntrykk på summende fransk. På flyet startet jeg lesningen av Sofi Oksanens Utrenskning. Nordisk råds litteraturpris-vinner av i år. En sterk historie spunnet rundt synd, skyld og skam med estlandsk historie flettet inn i "moderne" tematikk som prostitusjon og undertrykkelse. Det høres veldig "svart" ut og lite optimistisk, men det er skrevet med et språk som oser av surdeigsbrød og syltede tomater. Sanselig og kroppslig. Skrevet i et språk som minnene er lagd av.

Sinna-læreren

2010-09-29T05:59:00.001-07:00

Ettersom dette er et kreativt pusterom , forbeholder jeg meg retten til å puste ut her - om noen leser det eller ei. Jeg er sint! Frustrert! Oppgitt! På randen til å melde meg av hele skolesystemet, opprette min egen skole for elever som vil lære eller rett og slett hoppe av og bli gartner eller forfatter eller bare sulle rundt i det vakre høstværet og tenke i farger i stedet for i ord. Enkelte dager hjelper det ikke å spille Skambankt med "Skambankt" for å få ut dampen heller. Det nytter ikke å skjelle eller smelle på elevene og be dem fortelle meg hvorfor jeg gidder. Hvorfor jeg orker år etter år å forsøke å inspirere, dele entusiasme, engasjere, få øynene opp for, være kreativ, interessert i, arbeidsom, motivert, pådriver, muntrasjonsråd, godt forberedt - lærer når de f.... meg ikke gjør sin del av arbeidet!!!! De leverer ikke i tide, de har alltid en unnskyldning, de trenerer, de gjør ikke sine plikter, de kverulerer, de opponerer, de vrir seg unna, sklir unna all kritikk eller ansvar, de kommer med sine dokumentasjoner og lidelser, sine rettigheter og det er ikke min skyld-fraskrivelser. Det er aldri en fulltallig klasse. Det er aldri majoriteten som har gjort leksa. Det er alltid læreren sin skyld for at de ikke lærte noe på ungdomsskolen. De sover seg gjennom Pan, de har aldri hørt om landssvikdommen mot Hamsun og de vil egentlig ikke lære bare få gode karakterer. Jeg blir så lei! Jeg skulle ønske at jeg møtte drømmeklassen en dag og jeg lurer på om vi noen gang ser den i den norske gjennomstrøms- og stykkprisfinansierte skolen av i dag.
Lars Saabye Christensen ventet i et TV-portrett i går på den ultimate romanen som skulle skrives. Jeg venter på Klassen. I mellomtiden får jeg vel lese bøker, kose meg med to dager høstferie, på hytta, i vakre farger og uten Skambankt eller annen sint musikk. Bli god og varm i sjela igjen langt unna jobb. Drømme meg bort i ordene igjen, i litteraturen. Glemme stilbunken deres lengst nedi sekken, og trassig vente med å levere den til i siste liten. Slik som dem.

Kunst kan brukes til så mangt

2010-09-13T09:06:00.000-07:00

Etter min erfaring er elevene glad i å få presentert kunst, særlig når vi skal forstå og plassere perioder og forfattere litteraturhistorisk. De vil gjerne se for å forstå. De vil ha knagger å henge begreper på som f.eks. realistisk, ekspresjonistisk, naturalistisk, nyromantisk. Jeg bruker kunst for alt hva det er godt for. Og er glad for at nettopp det visuelle, det estetiske er begreper brukt i læreplanen. De skal kunne beskrive virkemidler som vi generelt bruker for å beskrive kunst og andre estetiske uttrykk. I tillegg kan det hjelpe dem når de selv skal utforme sammensatte tekster. I arbeidet med realisme, naturalisme og nyromantikk/ekspresjonisme bruker jeg gjerne Edvard Munch. Hans bilder viser overgangen fra en naturalistisk tendens, en objektiv skildring til en nyromantisk, subjektiv fremstilling av virkeligheten. Supplert med gode tekster fra perioden av Krohg, Skram og gjerne sitater fra Munchs egne dagboksskriblerier gir dette et komplekst og sammensatt bilde av tiden 1870 1900.
Se bare på Munch anno 1881 og anno 1895:

Etterpå laget de digitale tekster med photostory til bilder eller tekster vi hadde snakket om for så å publisere dem på ningen vår via Youtube. Ikke mye arbeid, ikke krevende og mye mer moro enn tradisjonelt gruppearbeid, skriveoppgaver. Se ningen i høyre hjørne.

2010-09-02T10:54:00.000-07:00

En gledelig nyhet denne sommeren; Spotify er gratis. Jeg lager spillelister til skolebruk og privat så det suser etter og gleder meg til å la elevene få lytte til musikk enten fra middelalderen eller Kråkesølv med tekster på Bodødialekt for at de skal høre mangfoldet i kulturen og kjenne at norsk er et godt bruksspråk.
En mindre gledelig nyhet er at ning er blitt en betalingstjeneste. Jeg ble ganske så avhengig av ningen i VG2-klassen min i fjor til mindre arbeid, diskusjoner osv. De gleder seg til å "ninge" som de kaller det. Det er blitt et forum for småskriving, gruppevis eller individuelt og vi er enda bare i startfasen. Det tar tid å bli fortrolig med å publisere slik at alle kan se.Men de har forstått at det er utmerket å dele, lage idebanker. I år skal vi prøve ut forumdiskusjoner der de får uttelling på muntligkarakteren. Småskriving, det å delta i diskusjoner digitalt, utveksle meninger eller ideer skal telle. De må lære seg å se verdien i å skrive i mindre formelle situasjoner og å stille krav til saklighet også her. Dessuten trenger vi alle å anerkjenne deres skrivekompetanse som de har mange, den som er på nettet i ulike fora. Det skal bli slutt på eller iallefall færre smålapper med gruppenotater eller notater som bare krølles sammen og går i søpla.
Denne uka har de formulert på egen hånd definisjoner på ulike -ismer litterære og historiske som raskt ble spredd via ningen. Deretter skal de lage en sammensatt tekst om perioden og tekstene vi har lest fra realismen- naturlaismen og publisere på ningens bloggdel. Og etterhvert skal de samskrive en side om Ibsen.
Regninga på ca. 200 kroner året per ning sender jeg til min avdelingsleder!

en sommer er over

2010-09-02T10:36:00.000-07:00

Kroatia er langt borte, det samme gjelder kaktus og varme kvelder. Det begynner å bli mørkt ute om kveldene. Verandaen er full av gult løv. Det verste stresset i oppstarten på skolen er over. Det er tid for ettertanke, nostalgi, nye bøker å lese og nye tanker å tenke. Det er med andre ord høst.
I tillegg til å ha sett et nytt land har jeg fått lest noe. Favoritten i sommer er Meg eier ingen av Åsa Linderberg, ei bok som fikk August-prisen i 2007. Jeg er litt seint ute, men jeg slukte den en regnværsdag på hytta. Og det skulle vise seg å bli mange av dem. Dermed fikk jeg endelig kommet meg gjennom Øya (Victoria Hislop)som jeg har prøvd på utallige ganger og som jeg visste jeg ikke ville like, uansett hvor mange tilhengere den har både blant intellektuelt oppegående kollegaer og andre. Ikke nok med at språket var dårlig og at jeg ikke kjøpte handlingsforløpet og det uventede drapet på slutten, så klarte jeg ikke å leve meg inn i skjebnene. Det er ganske alvorlig når det er snakk om en leprakoloni og mange grusomme menneskeskildringer. Hvordan skal man kunne forklare det? Hvordan skal jeg kunne forklare hvordan Meg eier ingen så umiddelbart grep meg? Hvordan skildringen av den alkoholiserte faren smøg seg under huden min og fikk meg til å krympe meg av medynk og på samme tid grøsse?
Det er vanskelig å skulle være subjektiv og samtidig analytisk. Jeg har lest mye i sommer. Det verste er de bøkene som havner midt imellom, som bare vagt minnes. Som Anna Gavalda Lykka er ein einsam fugl eller Hallgrimur Helgasons Stormland. Mange bøker skal man bare nyte til et glass vin og minnes som en velsmakende ost, et tilbehør en sommerkveld på en balkong med lydløse flaggermus kryssende over stearinlys. Som bøkene om Madam Ramotswe fra Damenes detektivbyrå.

sommerlektyre

2010-06-15T23:34:00.001-07:00

Utmattet eller bare tom etter en streik som personlig ikke har ført til annet enn en dårlig avslutning på skoleåret for meg og mine elever. Mange ting som vi skulle gjøre før skoleslutt blir nå amputert. Bl.a. opprette en ning for min VG1- klasse i norsk som vi skal ha med oss over i de kommende to skoleårene. Jeg har sett at ningen fungerer som forum for alle små-prosjekt og gruppeoppgaver som ellers alltid bare blir hengende i løse luften eller krølles sammen og forsvinner i bunnen av en sekk. Jeg skulle forklare for min VG1-klasse hvordan vi kan overføre informasjon, dele og ta med oss kunnskap videre til neste år gjennom ningnettverket. Og vi skulle til byen og vandre i Cora Sandels spor og lage glogstere som vi skulle legge inn på ningen. Men alt rant ut i sand. Nå blir det rydding av klasserom og noen avsluttende ord. Tenkte jeg skulle "sprite opp" siste norsktime med å la dem tenke over Den ultimate sommerhit eller Den ultimate sommerlektyre, men jeg tenker at jeg nok får mest respons på førstnevnte. Deretter skal jeg lagre forslagene på en mini ipod på Myspace og legge ut på fronter til dem. Så kan de gå nynnende ut av skoleåret.
For min egen del er den ultimate sommerlektyre i år: Little Bee av Chris Cleave. En grusom skildring av en ung jentes flukt fra Nigeria og et engelsk par sitt møte med henne midt oppi samlivsproblemer og dødsfall. Et friskt språk og et grotesk bilde på overgrep og makt. Jeg gleder meg allerede til filmatiseringen med Nicole Kidman som den engelske redaktøren som Little Bee banker på døren til.
I tillegg har jeg begynt å lese Erik Fosnes Hansens Salme ved reisens slutt en gang til og blir fortsatt stum av beundring med tanke på at dette er skrevet av en 25-åring. Den ultimate sommerlåten? Hmm. Noe av The Cure eller Jokke og valentinerne. Den litt sære blandingen av sorg-muntert.

Guillaume Nery base jumping at Dean's Blue Hole, filmed on breath hold b...

2010-06-14T00:49:00.000-07:00

bildeanalyse

2010-05-04T00:27:00.000-07:00

Det gleder et lærerhjerte når elevene mine tolker og analyserer bilder og makter å se sammenhengen mellom virkemidler og tolkning, og når de bruker kilder med redelighet og forstand. Vi har jobbet med bildeanalyse og mye er blitt sagt om både dette emnet og om kildebruk av andre bloggere. Jeg vil benytte anledningen til å sitere noen elever som har tatt for seg Peder Balke, som er en av mine norske favoritt-malere, like mye for kunsten som for et uhyre spennende liv.

Hør bare så vakkert de har forstått bildet "Fyr på den norske kyst" fra 1860:
"Hovedfokuset er på de mørke skyene og fyrtårnet. Studerer man bildet nærmere, ser man også de mørke klippene ganske godt og at fyrtårnet er uten lys. Kanskje har maleren prøvd å få fram at man ikke bare skal stole på at andre viser vei i livet, men at man må selv finne sin egen vei gjennom livet." (Elev VG2 stud.spes.)
Eller:
"Kunstneren vil uttrykke kontrasten mellom håp og håpløshet, mellom lys og mørke. Han bruker naturen for å få fram kontrastene og de utfordringene man kan møte på i livet. På bildet blåser vinden fra venstre mot høyre. Det betyr kanskje at den vil blåse bort de mørke truende skyene og forhåpentligvis vil lyset og håpet vinne over mørket." (Elev VG2 stud.spes.)
Dette ville Balke likt, han ville følt seg forstått der han sitter og maler i Christiania alltid de samme motivene fra Nord-Norge av forreven kyst og kneisende fjell som for ham ikke skulle være en hyllest til Norge eller naturen, men en nærmest impresjonistisk kommentar, et følelseutkast slik man skulle begynne å male på kontinentet. Selv trengte han å finne en ny vei i livet da kunstnerdrømmen var gått i knas og alle reisene og livet i utlendighet ikke hadde ført med seg annet enn sorg. Nå er han blitt arbeider, Trane-tilhenger, Christiania-borger med hele sin store familie på lasset. Malingen og motivene fra Nord-Norge glemmer han aldri.

Modernismens kvinner

2010-04-06T05:31:00.000-07:00

Fagplaner og lærebøker etter K06 har vært opptatt av begrepet "det moderne prosjektet", og foreslår å tenke i linjer sammen med elevene i hvordan moderne tenkning og moderne kunst skapes og går som en rød tråd gjennom 1700-, 1800- og 1900-tallet. Det er fint at lærebokforfattere klarer å se linjer og nye paralleller og at man har gått bort fra periodetenkning i litteraturen som vanntette skott. Men. Og det er alltid et men. Kvinner - litteratur, kunst og filosofi av kvinner glemmes i de fine oversikter og også svært ofte i eksamensoppgaver. Spesielt moderne eller modernistiske kvinner. De er vanskelig å plassere. Fordi de ofte har et annet moderne blikk og fordi de ofte motsier de moderne menn. Kanskje noen ganger fordi de opererer tidsmessig forutfor og ved siden av den modernistiske, mannlige kunsten.
Da er det spennende lesning for meg å se at eksamen i norsk hovedmål 2009, vel og merke den utsatte eksamen, som bare en liten del av den norske ungdommen ble "utsatt" for, hadde både Frida Kahlo og Dagny Juel med. Da måtte de sammneligne tidlig-modernisme fra en bortglemt forfatter som Juel med surrealistisk maleri, som også er en del av modernismen, av Frida Kahlo. Endelig! Kanskje Utdanningsdirektoratet og lærebokforfattere neste gang tør å ta disse med like ofte som andre mannlige kunstnere kanoniseres? Kanskje man får se Ragnhild Jølsens tekster i lærebøkene ikke bare som en parentes, men som en tidlig-modernist på linje med Hamsuns første verk? Kanskje hun kan slippe å kalles "heimstaddikter"- hvordan de nå får til å betegne en forfatter som skildrer rå seksulaitet, mannlig "vampyrisme", morfinmisbruk og barnemord for "heimstadlig"? - men moderne på linje med moderne mannlige forfattere som bryter normer i litteraturen? Kanskje kan man ta med Oda Krohg som kunstner og ikke bare som en biografisk skikkelse bak sine profilerte menn, Christian K. og Hans J.? Jeg bare spør; hvor moderne må man bli for å tørre det?? I mellomtiden kan man lese den siste biografien om Ragnhild Jølsen av Arnhild Skre: "La meg bli som leoparden".

Alice in wonderland

2010-03-18T03:10:00.000-07:00

Klassen og jeg har vært og sett film, den siste til Tim Burton; filmatiseringen av Lewis Carrolls Alice in Wonderland. Og det slo meg at den kan brukes som innfallsvinkel til mange tema i norskundervisninga: 1) adaptasjon, bok - film, 2) om romantikkens oppvurdering av verdier som mystikk, drømmer, det naturlige, det opprinnelige, det unike, fantasien og fabuleringer, 3) det nye synet på barn som gradvis utvikler seg rundt 1800- 1850 med industrialisering, urbanisering og økt velstand, der barnet får lov å være barn og ikke lenger en økonomisk ressurs og derav; 4) barnelitteratur som først kan kalles litteratur for barn ca. 1850, og ikke voksenlitteratur lest for barna. Og til slutt 5) barnelitteratur som reiselitteratur; hvorfor finner vi så ofte "reisetematikken" i barnelitteratur? Tenk bare på Harry Potter, Narnia, Peter pan m.fl. og Alice in wonderland. Det har vært flere innslag og omtaler på radioen som helt sikkert kan podcastes og man kan snakke om animasjon og alle de artister, verker, tekster som er inspirert av nettopp Lewis Carrolls to bøker om Alice. Hadde vi bare hatt mer tid. Mine skal skrive en tekst om ett av overnevnte temaer, og så får vi se hva mer vi kan gjøre med dette. Diskusjonen i klassen ble iallefall livlig!

Vår i Paris?

2010-03-16T07:04:00.000-07:00

Jeg har nettopp kommet hjem fra en femdagers-tur til Paris sammen med min franskklasse VG2 nivå 1. En fantastisk tur med flott ungdom som alltid er mye bedre enn sitt rykte, synes jeg. De viser omsorg for hverandre, de tar ansvar, de følger avtaler og regler, de oppfører seg bedre enn jeg gjorde som 17-åring i utlandet. Selv om de ikke alltid er like interessert i kultur eller begeistres i like stor grad som oss lærerne av alle museer og vakre bygg i Paris, men heller vil shoppe eller ta bilde av Champs-Elysées boutiquer, så er de modnere og mindre naive enn vi var (?)Verden har selvsagt endret seg på 30 år. Det fins andre farer enn da jeg vokste opp, men en ting deler vi; fascinasjonen ved de misforståtte kunstnerne, de glemte genier.

Camille Claudel var en av dem. Vi besøkte Rodin-museet med noen elever og fikk sett Claudels skulpturer som i sin tid skapte furore. De realistiske kroppene der livet har satt spor. Kvinnen slik hun er. Kjærligheten som perverteres. Alderdommen i sin groteskhet. Kunst som er farlig og som må lukkes ute, slik man lukket Claudel inne på asyl i 30 år. Det er slike hull i hverdagen, slike reiser ut av skolens trygge favn som alle elever og lærere bør oppleve. Rystes og skakes litt, se andres liv og hverdag, få impulser og inspirasjon til å arbeide videre med fag. Selv om ikke våren helt var ankommet i Paris. Selv om vi kom hjem til 1 og en halv meter snø i Tromsø. Så ligger opplevelsen der som et par nye briller i brystlomma.

ungdommens litteraturpris

2010-03-16T07:01:00.000-07:00

Gikk i år til Jon Øistein Flinks Sex, død og ekteskap. Ungdommen i Norge foretrakk Flinks mørke og morbide humor framfor Knausgård. Jeg er litt glad for det selv om jeg ennå ikke kan uttale meg nyansert ettersom Flinks smale roman ligger oppslått på s. 30 på nattbordet. Men jeg gleder meg til å lese videre!

"Sjølopptatt tidsånd, nærsynt litteratur"

2010-02-03T00:28:00.000-08:00

Sitatet i dag er fra Ola Jonsmoen som skrev en kronikk i Adresseavisen lørd. 30. januar. Utklippet lå i hylla mi fra min oppegående avdelingsleder og gode kollega, Eva (takk!). Og jeg sukket henført av tanker som korresponderte med mine egne når det gjelder litteratur i dag. Hør bare: "Det er betenkelig at man henfaller til personlige studier av sin egen fortid, når verden holder på å kollapse" og: "Jeg er skuffet over min generasjon forfattere. Gamle ml-ere som Tor Obrestad, Edvard Hoem og Espen Haavardsholm har henfalt til å skrive bøker om sin egen barndom, om mor og far og jeg vet ikke hva." Nå er ikke min generasjon Ola Jonsmoens, men nettopp denne sjølopptatte, med eksempelvis Renberg og Knausgård, som jeg tidvis leser med lyst og latter. Ikke har jeg vært spesielt opptatt av ml-litteratur heller, men jeg er likevel enig men Jonsmoen: Jeg begynner å bli mektig lei av forfattere som skriver oppvekstskildringer uten annet formål enn å skildre sin egen barndom, tragisk eller ikke, uten at det kommer noe mer interessant ut av problematikken enn at de får lettet på et innestengt trykk av personlig frustrasjon. Kanskje er det fordi jeg til daglig jobber med ungdom som stadig koker over av innestengt trykk? Kanskje er det fordi jeg ikke kjenner meg igjen i ei tid der det personlige og private skal utgytes av alle åpninger og i alle kanaler, være seg blogg eller stiler eller litteratur av etablerte forfattere?
Det er et merkelig fenomen blant moderne mennesker; en sult eller trang til å ses enda vi er individualisert og opphøyd i bøtter og spann. Jeg lurer på hvorfor folk i 40-årene må innom facebook hver dag for å si ting som: "Så godt med middag sammen med min kjære" (etterfulgt av bilde av de to) eller "Etter endt arbeidsdag er det vidunderlig å bli møtt med: Noe du vil ha , min vakre." Hvem der ute er interessert i å vite dette? Jo, tydeligvis mange. De får opptil 10 kommentarer eller "liker" på disse høyst private detaljene fra et samliv. Er de redd for at de ikke eksisterer nok? At de ikke synes nok? At de kan finne på å gå opp i røyk om noen ikke "liker" eller kommenterer eller "poker" på facebook eller andre steder?? Er det rart vi får en litteratur som grenser til den samme privat-reklamen?

Har jeg noen bedre lesetips? Ja! Les heller Joachim Førsunds romandebut Jeg kunne gått hjem i blinde. Et sprekt og annerledes tilbakeblikk på barndommen der han ikke henfaller til ordgyteri eller føleri, men med et konkret og nøkternt språk gjenopplever barndommen på vei hjem for å begrave sin mor.Eller Alle dine brenninger av Villy Solheim der Nord-Norge og trangsynt moralisme formidles i et frodig språk av en annen debutant. Jeg koste meg! Mattis Øybos Karin og Kareem kan man også godt lese, og få et tidsriktig bilde på media og kunst og hva den digitale virkelighet gjør med vår oppfatning av jeget. I tillegg får han sagt mye viktig om krigen i Irak og mennesker som har en tendens til å tenke i flokk. Ikke mye "sjølopptatt tidsånd" der i gården.

Jonsmoen siterer Nina Witoszek: "Vi er inne i ei overgangstid med sjølsentrerte menneske." La oss håpe det blir ei overgangstid i litteraturen også, og så kan man lese Gert Nygårdshaug som aldri blir sjølsentrert, f.eks. Klokkemakeren. Og så kan man jo juble over at det var nettopp hans bok Mengele Zoo som ble kåret til den beste norske romanen gjennom tidene av VG i 2007.

biblioteket - skolens hjerte

2010-01-21T02:22:00.000-08:00

Alle skoler burde hatt et godt bibliotek og en eller flere gode bibliotekarer! Vår skole (Kvaløya videeregående skole i Tromsø) har begge deler. Selve lokalet er ikke noe å skryte av, lite og overfylt som det er, bygget samtidig med skolen i 1986 og tilpasset et mye lavere elevtall enn det vi har i dag. Men dette er nesten ubetydelig så lenge man har en "sjef" der som kan sine saker. Selvfølgelig kunne hun også ønske seg både lekkert design, myke stoler å synke ned i, kanskje et media-rom, en lyttekrok, en filmkrok, plass til å stille ut bøker og gi kunsten plass som vi ofte låner fra vandreutstillinger. Men slik er realitetene ikke og da gjør hun det beste ut av det med å holde seg og oss oppdatert på ny litteratur, bestille det vi ønsker, stille ut bøker og filmer på tema-bord og tipse oss om kurs og litteratur på sin stille måte. Jeg er der ofte, og elvene også, selv om lokalet som sagt ikke innbyr til det kritiske visuelle blikk. Jeg drar med meg lass med bøker hjem, noen som vi begge har hørt omtalt, noen som jeg har fått tips om av andre og andre igjen som hun vet om. Som norsklærer i videregående skole syns jeg det nesten er en plikt å holde seg oppdatert på ny norsk og nordisk litteratur. Jeg har jo ofte elever på VG3 som velger seg fordypningsemner der de trenger tips til titler og lesetips. Jeg ser det nesten som min misjon å spre leseglede og underrette om lesbar litteratur. Dermed skummer jeg mange romaner, ikke nødvendigvis fra perm til perm alltid, men for å få en følelse av hva dette er. Nye navn og gamle.
I dag har jeg hentet meg 5 bøker og kun to av dem har jeg lest anmeldelse av i media. (Jeg må innrømme at jeg ikke er god på å lese andres anmeldelser av bøker. Jeg vil helst danne meg et inntrykk selv.) De andre er valgt ut i samråd med min bibliotekar og fra hennes "friste-hylle" med nye titler.
Det er Gert Nygårdshaugs Klokkemakeren, Runo Isaksens En perfekt dag, Villy Solheims Alle dine brenninger, Joachim Førsunds Jeg kunne gått hjem i blinde og Mattis Øybos Karin og Kareem.
Gleder meg!
Anbefalninger kommer.........

lesningens mysterier

2009-12-22T09:53:00.000-08:00

Jeg tror jeg er en leser som lett blir begeistret eller misfornøyd. Jeg er utålmodig når jeg leser, og må bli litt slått ut for å begeistres av en bok. Jeg føler at jeg av og til fråtser i bøker, fordøyer eller spytter dem ut, som med mat. Enten liker jeg det umiddelbart og sluker resten, eller så overtales jeg av ukjente smaker som lister seg inn. Ofte avslutter jeg ikke bøker. Bøker som blir selvhøytidelige eller som kretser rundt et meta-aspekt, orker jeg ikke. Det er tjue år siden jeg første gang leste en bok som var metatekstuell (T. Å. Bringsværds Den som har begge beina på jorda, står stille og J. Kjærstads Rand, hvis jeg ikke husker feil)og tjue år etter synes jeg ikke det er interessant lenger (som jeg i lengden ikke syntes faget "allmenn litteraturvitenskap" ga meg stort som leser).Forfattere som elsker å overlesse bøkene med informasjon om et eller annet snevert emne, irriterer meg bare.Jeg har skummet sider både hos Solstad, Fosnes Hansen, Knausgård, Kjærstad og Simon Stranger enda dette er forfattere som jeg også liker. Nei, gi meg heller de enkle gode, sterke fortellingene. De lavmælte, men rystende historiene, de som kan si mye med få ord. Slike som Ragnhild Jølsen fra århundreskiftet eller Wenche-Britt Hagabakkens Kjære Jonny Henriksen, førstnevnte med gruvakre kvinneskikkelser og sistnevnte med kvinneportretter tegnet med humor og varme. Da skuffet Rune Christiansen meg heller. Et byks i hjertet i starten av Krysantemum:

"Hvis man var en pessimistisk leser av gamle mirakelspill, kunne man lett bli forledet til å tenke at denne scenen varslet heltinnens siste sjanse, men slik forholdt det seg ikke, i realiteten var det bare snakk om en hvilken som helst ubetydelig bevegelse blant alle andre ubetydelige bevegelser, for i mylderet av hendelser og opptrinn knyttes alle små og store begivenheter sammen i en overveldende floke. Slik var også bildet av Agnes der i gresset bare en detalj, en fordringsløs bagatell, og i samme øyeblikk som hun strakte armene i været og studerte hendene mot den grå himmelen, skjøv en kvinne i Düsseldorf en gressklipper over en plen...."

Vakkert! Men når forfatteren senere faller for fristelsen å vise oss hva han (kamuflert som "hun") har lest eller sett av obskur litteratur og film, japansk og fransk, da faller jeg av lasset. Jeg makter ikke å leve meg inn i en romanperson som ramser opp titler og scener som bare en liten håndfull lesere kan ha begrep om. Jeg makter ikke å tro på en hukommelse som husker i slike litterære detaljer. Jeg ser at det kan være et forsøk på å vise teksten som en konstruksjon, men må man bruke nesten ti sider på det??!!
Nå skal jeg innrømme at jeg ikke har lest hele ennå, jeg har jula på meg, og jeg håper at andre smaker lister seg inn på mine litterære smaksløker slik at jeg klarer å lese ferdig historien om Agnes. Som lovet så godt.

HVA SKAL JEG LESE I JULA??

2009-12-10T02:40:00.000-08:00

Jeg liker egentlig ikke å lese krim, så i jula skal jeg lese noe helt annet. Først så er jeg begynt med oppfølgeren til bok 3 av Tore Renberg om Jarle Klepp (Pixley et eller annet). Jeg humrer godt innimellom det at jeg ergrer meg over at dette er ganske så pubertalt om menn og underliv, musikk og jenter. Som bok 3 også var. I første bok var det mer på sin plass ettersom den handlet om Jarle Klepps gymnasiasttilværelse, og der har vi vel alle vært en gang. Men nå er Jarle "blitt" 35 år, og jeg håper ikke hele boka skal handle om store eller små tissef...
Når jeg er gått lei av intellektuelt lavmål, skal jeg lese ferdig Wenche-Britt Hagabakkens "Kjære Jonny Henriksen" som lover godt. Hvis jeg da lengter ut, mot fjerne himmelstrøk, fordi mørketid, jul og nordnorske forhold har psyket meg ut, da skal jeg lese "Shantaram" som jeg fikk i bursdagsgave.

Rapport følger etter jul!

Brageprisen

2009-11-25T05:52:00.000-08:00

Tildelingen av årest norske skjønnlitterære pris til Karl Ove Knausgårds Min kamp synes jeg var en slapp sak. Var dette årets beste bok??? Er det fordi menn plutselig begynner å skrive om hverdagens viderverdigheter i motsetning til "verden, tiden og eksistensen" at de skal bejubles? Jeg kan ikke dy meg for å tenke at om en kvinne hadde skrevet denne boken hadde den blitt oversett og kritisert for å være overflatisk og triviell. Jeg kan tenke meg flere bøker av kvinnelige forfattere der tematikken er lik som dessverre ikke strakk opp til jurybordet. F.eks de to nevnte romanene som jeg tidligere har omtalt på bloggen; Eg er mamma. Eg skal vere god. Og Svimlende muligheter. Ingen frykt. De har det som jeg synes Knausgård mangler; humor og selvironi. De er kvinner og vant til at hverdag og unger er et eksistensielt klasj med individualitet og selvutvikling. De er vant til å måtte kjempe mot trivilaitet og makter å skrive om det med en dybde og en tragikomikk som jeg ikke synes Knausgård får frem, kanskje fordi han forsøker å skrive en Stor roman om noe så "lite" som livet som forelder. Og som mann og pappa er dette et ganske nytt eksistensielt og litterært prosjekt. Ikke som mamma.

Og hva med den lille, nesten uunnseelige romanen av Gørilh Gabrielsen? En plagsom sak om det klaustrofobiske forholdet mellom to søstre, der en er lenket til sengen og den andre "lenket" til de forventede kravene til kvinner som omsorgspersoner. I denne romanen er det flere lag, flere stemmer, flere svimlende innsikter om det å være et menneske med forpliktelser enn det Knausgård klarer å gi meg.

Kanskje må man skrive selvbiografisk i dag for å få oppmerksomhet? Kanskje er vi blitt så vant til at dette skillet mellom privat og offentlig viskes ut i media og den digitale virkelighet at vi ikke vil lese litteratur som ikke handler om noen man kan sette et navn på?

Drømmefakultetet"

2009-11-25T05:35:00.000-08:00

En av mine store leseropplevelser i det siste året har vært Sara Stridsbergs Drømmefakultetet, som fikk Nordisk råds litteraturpris i 2007. En rå bok! Som blodig kjøtt, eller sommerfugler som noen har revet vingene av. Språket ga meg frysninger. Tematisk sett en dramatisk bok med mordforsøket på Andy Warhol og galskapen og selvmordet til Valerie Solanas som bakteppe for en hjerteskjærende beretning om et kvinnesinn som i storhet og genialitet blir pervertert. Delvis på gunn av en opprivende barndom, delvis pga. en kjønnskamp som splintrer og splitter sinnet hennes. 70-tall og heroin, homofili og mannshat. Valerie og Sara balanserer på den barberblad -tynne eggen mellom sympati og avsky. Man vil holde for ørene og øynene for å slippe å bivåne det ydmykende fallet til hovedpersonen. Fallemmer, snubletråder og fangarmer. Den siste setningen er inspirert av Sara Stridsbergs kreative billedbruk som aldri blir kjedelig eller gjentagende.

den som leter, finner....

2009-11-17T05:08:00.000-08:00

Mye av hverdagen og fritida mi går til musikk i tillegg til jobb, unger, retting, skriving på blogg og annet. Jeg leter etter gammelt og nytt på nettet, etter musikk til bruk i undervisninga, jeg retter til musikk, tenker til musikk og hjelper ungene med å laste ned billig og lovlig musikk eller finne "snop-steder" å lytte til musikk uten å laste ned/kjøpe. Jeg har lenge brukt playlist.com og jeg kjøper musikk på legalsounds.com, men da playlist ble ubrukelig i Norge, har jeg lett etter andre musikksteder på nett som er gratis og som lar seg dele. Elevene bruker spotify, så jeg kunne vel fått noen av dem til å invitere meg, for så å sjekke ut om dette er lister med musikk som lar seg dele på ningen vår eller fronter eller blogg.
Plutselig fant jeg det jeg lette etter: MixPod! Her kan man lage spillelister og dele med andre. Da ble jeg glad. Nå kan jeg legg ut julemusikklister på fransk på franskbloggen vår og klassisismens komponister på ningen vår i norsk VG2. Første utprøvingsfase skjer her på bloggen min. Lytt og forsøk gjerne!

playlist igjen - urrrgghh!!

2009-10-21T04:44:00.000-07:00

Nå gir jeg opp hele playlist og det evindelige problemet med "lisensproblemer i ditt land". Ettersom jeg er avhengig av musikk i undervisningsøyemed (og: skrekk og gru vil noen si, når jeg retter stiler), så har jeg skjekket ut noen nettsteder som kan fore meg med god, gratis nett-tilgjengelig musikk som jeg evt. kan videreformidle til elevene på blogg eller ning e.l. Foreløpig prøver jeg ut jango - nettradio som også viser musikkvideoer og tekster. Jeg vet ikke hvordan de er på fransk musikk som jeg trenger til franskfaget, og norsk musikk antar jeg det er dårlig med. Men jeg både fikk Timbuktu- (svensk artist med svanske tekster)låt og -tekst til da vi hadde om barokken og sammenlignet med verdier i dag ("Alla vill til himmelen"). Ellers er ningen fabelaktig m.h.t. formidling av musikk (lyd/spilleliste) og video. Veldig enkelt å laste ned uten å gå veien om kickyoutube. Sjekk ut ningen vår i høyre hjørne!

sosialt nettverk i klassen

2009-09-17T04:52:00.000-07:00

Jeg forsøker meg i år med nettverksbygging i VG2-klassen min studiespesialiserende. Jeg forsøkte meg med en wiki i samme klasse i fjor, men ettersom det var på tampen av skoleåret og veldig i en utprøvningsfase, syntes jeg ikke at jeg fikk det til eller var fornøyd med responsen. Det er også noe med layout'en i en wiki som jeg ikke synes virker appellerende nok spesielt ikke hvis man skal få elevene til å forstå idéen med å bygge nettverket sammen og dele/bruke/skape sammen. Derfor prøver jeg meg med en "ning" i år. Elsker utformingen der og har ennå mye å sette meg inn i før jeg ser alle mulighetene, men jeg tror kanskje dette kan appellere mere til brukerne som jo skal være like mye elevene som jeg. Og jeg håper at de ikke sitter fast i gamle stereotyper og mønstre om at det er læreren som styrer informasjonstrømmen, slik det nok er på læringsplattformen Fronter som vi også bruker.Dere kan se hvor langt jeg har kommet i byggeprosessen i margen. Elevene vet ennå ikke noe før i neste uke, og jeg er spent på responsen og om de synes det blir for mange bein å stå på med både wiki, ning, fronter og evt. blogg.

nytt skoleår, nye elever, nye muligheter

2009-09-15T04:53:00.000-07:00

2009-06-15T09:44:00.000-07:00

Jeg lider av dårlig samvittighet og en svak depressiv tilstand, og det skyldes ikke det fortsatt dårlige været her nord. (Jeg har kun gått i t-skjorte ute en dag siden i fjor sommer!) Det skyldes det som flere lærere opplever i disse avslutningstider, at læreryrket er spesielt. Ikke nok med at man skal prestere og få elevene til å prestere til eksamen i noen hektiske uker. Men noe er over, på en litt trist måte. Elever forsvinner, man får ikke sagt ordentlig farvel, noen vil man savne, noen har man blitt riktig glad i. I tillegg kommer følelsen av å ikke være ferdig med et prosjekt. Man har ingen synlig produkt foran seg som man roses for eller en bonus som man får for godt levert arbeid. Nei, det er noe som drysser ut i sand, noen få anerkjennende ord fra de elevene som våger, et klapp på skulderen fra rektor, en blomsterkvast siste dagen. Men den definitive følelsen av at prosjektet er i havn før sommerferien, får jeg aldri. I stedet blir jeg lettere deprimert. For det er jo bare å starte opp igjen der man slapp, forsøke på nytt å lære fra seg uten helt å vite hva som gikk galt og hva som var vellykket. Med nye elever, som man skal bli glad i og slippe igjen neste sommer uten helt å vite om prosjektet var en suksess.

Før sommerferien har jeg også lest to bøker som jeg likte: Gørilh Gabrielsens Svimlende muligheter, ingen frykt og Kjersti Kollbotn Eg er mamma. Eg skal vere god. Begge klaustrofobiske skildringer av ulike kvinneliv. I sommerferien må jeg dessuten få lest ei bok som en kollega av meg har anbefalt: Teacher Man av Frank McCourt, slik at jeg kanskje får fordøyd alle disse motstridende følelsene som jeg alltid har på tampen av skoleåret.
Kanskje er det likheter mellom å være lærer og å være mamma; en løsrivelses- og et evigvarende prosjekt, som man kun får lønn i himmelen for?

2009-05-15T05:44:00.000-07:00

GLOG:

Jeg har nå laget min første glog og wiki. Jeg har begynt å skjønne at det jeg liker med digitale utfordringer og utforminger er ikke bare det pedagogiske verktøyet, men også at det stimulerer min kreative og estetiske sans. Pedagogisk så håper jeg at jeg skal nå de bøyde hodene bak skjermene og engasjere dem på deres banehalvdel i å produsere og være kreativ i faget norsk. Klasseavis i tradisjonell papir-forstand er håpløst å lokke med og dønn kjedelig både for meg og disse elevene som kun leser nyheter ellers på nett. Derfor har jeg introdusert dem for wikispace og vi skal lage avis som wiki. På tampen av skoleåret og særlig på VG1 der de ikke har eksamen på våren i norsk, må alle knep og metoder utprøves for at de ikke forsvinner inn i facebook'en. Vi skal dessuten lage glog etter å ha vært på byvandring i Tromsøs gater med fokus på litterære spor i byen. Dermed har jeg vist dem min glog her i høyre marg av bloggen min. Nå gjenstår det bare å se om de blir inspirert både til å glogge, diskutere på wikien, legge ut film eller annet fra byvandringen og ikke bare mase om å sitte i sola hele mai/juni.

Ps. Sjekk ut gloggen for å se hvem dette er?

2009-05-04T00:38:00.000-07:00

Å skrive/male sitt liv:

"Jeg maler selvportretter fordi jeg er den personen jeg kjenner best", skal Frida Kahlo ha sagt. Det ene bildet over er fra 1932 etter en abort Frida Kahlo hadde mens ekteparet Kahlo og Diego Riviera bodde i New York. Det er ikke mange som maler sitt liv slik som Frida Kahlo, jeg vet ingen på hennes tid som blottlegger smerte og sorg på en så hudløs måte som henne. Det er nesten vondt å se på.

Da jeg selv sto midt oppi bunnløs sorg en gang i mitt liv, sa en person i helsevesenet til meg at jeg burde male eller skrive ned sorgen. "Mal det!" svarte hun meg da jeg ikke visste hvordan jeg skulle få folk til å forstå hvordan jeg hadde det eller hvilke bilder jeg forsøkte å slette fra netthinnen. Jeg gjorde det aldri. Jeg har heller ikke angret på det. Jeg har tydd til poesien og maleriet for å få utløp for det hudløse som er så vanskelig å uttrykke uten å bli platt og banal. Frida Kahlo klarte det.

2009-04-24T08:11:00.000-07:00

GRATULERER ERIK!

Gratulerer med tittelen "månedens poet" for tredje gang. Selv om jeg vet at du ikke vil bli mer eksponert, som du sier til ungene våre, så kan jeg ikke motstå å eksponere deg litt her òg i mitt kreative pusterom. Vi vet begge at de kreative pusterommene vi har, hver på vår måte, er gull verdt for oss. Håper dette kan være til inspirasjon for flere, og at andre kan se at vi, lærere, ikke bare er kjedelige lærere, men sysler med dette og hint og har en historie og et liv utenom som ikke bare er A4.

http://www.dagbladet.no/2009/04/24/kultur/litteratur/diktkammeret/diktkammeret_manedens_poet/skolekammeret/5898411/

2009-04-22T05:22:00.000-07:00

Vårens travleste eventyr?

Jeg kan godt bidra med enda flere hjertesukk enn Ingunn Wiig og lektor Aksnes og andre, selv om jeg har en VG3-klasse og en Vg1-klasse, for etter K06 skal de ha like mange vurderinger somVG3, men jeg har lavere "lesebrøk" og færre timer i uka med dem. Jeg kunne godt fortsette å irritere meg over dette og at verken Utdanningsforbundet eller Utdanningsdirektoratet gidder å svare på mine skriftlige forespørsler om hvorfor det er slik. Jeg kunne slippe frustrasjonen løs på bloggen over all meningsløs diskusjon om effektiv vurdering, Fronter-prøver og "multiple-choice" -prøver, som jeg tar avstand fra og som likevel ikke løser det problemet at jeg fortsatt må sette 188 terminkarakterer og 188 standpunktkarakterer i løpet av mai/juni. Jeg kunne bli grønn av at enkelte mener jeg i tillegg skal lage utviklingshorisonter på hver elev (jeg har jo bare 92 i år - det kunne vært verre) og ha 2 fagsamtaler i året med hver elev og med læreplanmålene deres klare og spisset.

Jeg forstår snart ikke hvem denne skolen er for, iallefall ikke for meg, som ønsker å være kreativ, fantasirik, digitalt oppegående, spennende, nytenkende, inspirerende og deltagende lærer i elvenes liv. For alt det må jeg skyve bort for å ha tid til å vurdere.

Men jeg orker ikke bare å syte på bloggen min. Den skal jo nettopp, som tittelen sier, være et kreativt pustehull i hverdagen min som lærer i videregående skole. Og så lar jeg andre bloggere ta seg av de gode kritiske sukkene i sine blogg. Jeg velger å la meg inspirere av Michael Wesch og av Ida Marie. Hver på sin måte, selvsagt. Førstnevnte i hva som er viktig å ha fokus på når det gjelder læring; læring skjer i samspill med elevene, i å lytte til hva de kan, vet, mener, tror.

Og Ida Maria: at man må tørre å være seg selv. Gratulerer Ida Maria, med opptreden på Jay Leno, det skal guts til!

2009-04-13T06:57:00.000-07:00

LEVE PLAYLIST!

Så var den tilbake igjen, spillelista mi, uten at noen "sensurerer" den pga. lisensproblemer i landet mitt. Jippi! Leve det frie nettet og helt lovlig musikk-deling. Jeg ble så glad da jeg kom hjem fra påskeferie i dag og så at lista var som før, at jeg tror jeg må feire det hele med å legge inn en ny liste til elevene mine med bare norsk musikk, god norsk popmusikk. Som f.eks. Lene Marlin (må jo være lokalpatriot òg) og overhøre den surmagete anmelderen jeg hørte på radioen før påske som kalte det platt og lite inspirert popmusikk med tekster som ikke betød noe. Når begynte popmusikk-tekster å måtte bety noe? Hallo! Det er derfor det er pop-musikk. Må jenter som skriver pop-musikk være dypere i tekstene sine enn gutter som skriver pop?
I tillegg tenkte jeg å starte uka etter påske i min VG3-klasse, som helt sikkert ikke er like inspirert som jeg til å starte rett etter påske med repetisjon før heldagsprøver og eksamen, med å kombinere repetisjon og å se på LNUs sakprosakanon. Kanskje vi kan se noen tendenser i tida og spørre oss hvorfor vår tids sakprosa har et mer personlig, ukritisk, ulærd og privat fokus.

2009-04-03T10:12:00.000-07:00

Hva har skjedd med playlist???!!!

Jeg oppdaget til min skrekk og gru i dag at mange av mine favorittlåter som jeg har samlet på playlister er utilgjengelige for øyeblikket pga. lisensproblemer i landet mitt. Hva er det vi driver på med i Norge?! Hvordan kan noen her i landet hindre meg i å dele/lytte/samle på låter som ligger fritt på nettet? Hvem er disse som setter kjepper i hjulene på oss som ikke gidder å laste ned musikk lovlig eller ulovlig, men heller bruker det åpne nettet når vi vil lytte til musikk? Jeg er helt avhengig av mine spillelister all den tiden jeg sitter foran PCen og arbeider, surfer, retter stiler, leker meg. I tillegg legger jeg ut spillelister til elevene mine titt og ofte: barokkmusikk på norskrommet når vi arbeider med barokken i norsken, 80-tallsmusikk da vi leste Tore Renbergs Farmor har kabeltv, protestsanger da vi arbeidet med 70-tallet og visesang/lyrikk. Jeg har inntrykk av at mine musikklister inspirerer elevene til å bruke fagrommene på Fronter oftere og jeg er skråsikker på at de trenger musikalske knagger å henge fagstoff på og for å oppleve en tid eller en kultur som er ukjent for dem.
Hva skal jeg nå gjøre?! Laste ned ulovlig?
Dermed er den fine lista mi her på bloggen min så og si død, dessverre.

2009-03-21T00:51:00.000-07:00

Gratulerer!!

2009-03-21T00:44:00.000-07:00

til Nicolaj Frobenius med Jeg skal vise dere frykten, som nå også er kåret til årets roman av ungdommen gjennom "Ungdommens kritikerpris". Nå er jeg ennå mer motivert til å lese denne romanen med elevene mine. Kan også anbefales til engelskelever enten VG1 eller fordypning engelsk da den er en romanbiografi om forfatteren Edgar Allen Poe.

2009-03-20T10:35:00.000-07:00

Hamsun og snø eller sne, alt ettersom .................

"Jeg liker ikke sne, jeg pines ved synet av den, og min fornuft skjønner intet annet av den enn dens evige og naturstridige idioti." (Artikler 1889-1928)

Akkurat i dag har jeg det akkurat som Hamsun; jeg fatter virkelig ikke hva et menneske eller et samfunn skal med 1 meter og 30 cm med snø. Det går snart på helsa løs, både fysisk og psykisk, armer og sjel skriker etter vår, og det verste er nesten å se at det våres og grønnes der sør. Takk og pris at jeg ikke bor i Knut Pedersen barndomshjem på Hamarøy, der vinteren måtte ha føltes ekstra påkjennende for folk og fe. Kalde, glisne hus, sykdom som aldri slapp taket, snørrete småsøsken, dyr som ble syke og døde, selv der sør i Nordland hvor vinteren nok ikke var så lang og hard som her i Tromsø. Hva skal man med alt dette hvite, kalde? Ikke nok med at at skuldrene og armene mine verker etter stadige rettebunker, men her skal jeg også måtte måke snø eller tvinges ut i snøfonner og leke med barna mine mens sjelen skriker etter sol og grønne strå.

Den som kunne fått dra på franskkurs i mars til et vårlig Provence eller Champagne der vinrankene helt sikkert står grønne nå! Men nei da, franskkurs skal man legge til ferien sin, i juni eller juli, når våren endelig er kommet her nord og det faktisk kan være ganske levelig i solveggen. Franskkurs skal vi fransklærere ha lyst til å ta når man endelig har ferie og tid til familien og ikke en rettebunke er å se! Da skal vi ha lyst til å bruke hjernen enda noen uker, lære og tenke pedagogiske tanker, som om vi ikke gjør slikt i løpet av arbeidsåret ellers.

Jeg har tatt en årliten pause, for første gang i mitt yrkesaktive liv er jeg halvt sykemeldt pga. stress og mye retting. Tre karakterer i norsk på to trinn har tatt luven fra meg. Jeg skulle fått en anelse vår på blåresept, eller rekonvalesens i en smijernsstol i Luxembourg-hagen i Paris, der våren er kiwigrønn og kaffe latte heter café crème og er mye bedre. Lurer på om Hamsun satt slik og sendte noen lattermilde tanker til idiotene høyt oppi nord?

Mett av dage allerede før en har begynt?

2009-03-13T03:14:00.001-07:00

Jeg leste et godt elevessay i Norsklæreren sitt siste nummer der en elev filosoferer rundt Hamsuns Sult og lurer på "kva er forskjellen mellom meg og Mr. X. Kvifor er ein namnlaus, svolten, arbeidslaus skribent, så mykje meir aktiv på sjela sine jaktmarker enn eg, ein mett, skulegut av eit godt namn, i ein god heim? Kvifor tenkjer eg ikkje medan eg les? Kanskje eg skulle gå til staten å få namnet mitt stroke frå listene, bli namnlaus .....". Det er godt tenkt og skrevet og det er noe jeg tror mange elever sukker oppgitt enstemmig til. Hva er mine problemer å snakke om? Hva kan jeg skilte med av store tanker? Og selv om jeg svarer at "dere har en like tornefull verden å bale med og like, om ikke mer kompliserte liv å skrive om enn en Sult-helt", så når det ikke alltid helt frem. De savner kanskje litterære eksempler fra sin tid, stemmer de kan identifisere seg med i dag, som også kan løfte frem de store spørsmålene og ikke bare konsentrere seg om unge menneskers underliv? Når skal vi se en ung, moderne Knut Pedersen som tør å løfte frem sultne tanker fra et utsultet åndsliv?Ellers kan man sende dem på film, f.eks.
Slumdog millionaire eller vi kan anbefale dem å reise til utlandet over en lengre periode, se slum, se fattigdom, klare seg uten Pc-en og mobilens navlestreng og oppleve at det å se hjemlandet, klasserommet på avstand og sitt eget liv i perspektiv. Selv om undersøkelser nå viser at færre og færre elever velger utenlandsstudietid, så kan man oppfordre dem til å reise på egenhånd. Slik jeg gjorde; på begynnelsen av 90-tallet, mett av dage, student i Oslo, så tok jeg og en venninne verden fatt med studielånet i lomma og reiste et halvt år til Sør- Amerika. En sjelsettende opplevelse. Mange års bokkunnskap innhentet på diverse studiested kan ikke måle seg med den kunnskapen som kom til meg gjennom øyne, ører, nesbor, porer. Uten noen navlestreng å klamre seg til, kastet ut i verden.

2009-03-08T09:40:00.000-07:00

8. mars:
Kvinnedagen. Ikke en gang en dag til ettertanke lenger, den forsvinner som andre dager i et kost av gjøremål og små hverdagsfrustrasjoner. Jeg ergrer meg ikke spesielt over lønnsforskjeller og hvordan kvinnesak eller feminisme er blitt et skjellsord blant mange, inklusive unge, kvinnelige elever akkurat denne dagen - det gjør jeg like mye en vanlig onsdag i juni. Hijab-debatten synes jeg kun har nådd parodiske høyder, og jeg tenker at vi setter like ofte vanlige norske jenter uten hijab i påtvungede båser eller kall det usynlige

hijaber. Hva med kravene de møter om den perfekte kropp, hårløs inntil det unaturlige, former som ikke noen kan utvikle på naturlig vis, fri for skjemmende føflekker, cellulitter, rynker, valker, strekkmerker osv.? Møtes ikke disse jentene i like stor grad av "hijaber", ubevisst eller bevisst, som følge av et valg eller et krav?

Jeg tyr til Ragnhild Jølsen, en kvinneskjebne som på mange måter går under på grunn av mentale tvangstrøyer i Christiania på begynnelsen av 1900-tallet. Hun dør i en alder av 32 år, av en overdose, hun rekker aldri å bli kjent, bejublet eller diskutert. Bøkene blir sjelden trukket frem i lyset, og når man snakker om feminisme eller kvinnedebatt blant norske forfattere trekker man inn en Camilla Collett eller Sigrid Undset eller Hanna Winsnes.
I Jølsens etterlatte skrifter står det blant annet:

"Men en ting er å bøye hodet, en annen ting er å tape det, eller rettere: å la den gammeltestamentlige oppfatning kjennes for rett, at mannen er vårt hode, for vi har intet. Og dømmekraften må vel være en liten smule lammet, hvis vi ikke kan si oss, at med disse våre gode herrer kommer vi best utav det just som likestillede og fribårne mennesker ....
Fremad! Vi har langt igjen til full frihet og likhet. Til kamp mot dødvekten i vår egen leir, mot dødvekten i sinnene. Den som vinner seg selv, vinner verden. Når vi kvinner vinner oss selv, vinner vi verden."

2009-02-24T05:23:00.000-08:00

De glemte kunstnerne:

En dag skal jeg la elevene få sette seg inn i de fantastiske livene til Peder Balke, der han reiser etter Ludvig Filip, desperat etter å få solgt sine bilder, følger kongen fra Paris til London der kongen sitter i eksil, skriver brev etter brev for å minne kongen på en bestilling av malerier fra Nordland. Hedmarksgutten som får audiens med selveste Ludvig Filip, som blir Thrane-tilhenger og får en bydel i Oslo oppkalt etter seg, men som dør nærmest ukjent. Eller Ragnhild Jølsen, enebakking, fyrstikkfabrikkdatter, forfatterinnen som først ville bli skulptør, som aldri tilhørte bohemen, men alltid tenkte revolusjonerende, feministiske tanker. Hun brevvekslet med Hamsun. Ble gravid med en gift mann, morfinist og døde altfor tidlig. Alle disse skjebnene, de for trange rammene rundt identitet og kunst som de delte, som ikke finner et mer tragisk eksempel enn i Camille Claudels. Hennes skjebne forsegles ved at hun er Rodins elskerinne, medhjelper og modell. Rodin som er gift og del av det etablerte kunstliv i Paris. Hun dør ensom og ukjent etter 30 år på asyl, tvangsinnlagt av sin bror og mor.

Elvene trenger å bli fortalt om rammer og normer de aldri møter i dag, valg de aldri trenger ta, veier som aldri er stengt for dem. Så kan de kanskje forsøke å skrive - korttekster, blogg, mail, dagbøker fra disse kunstnernes hverdag og kjenne på grenser og stengsler, og for en grenseløs frihet ungdommen har i dag.

P2-lytternes romanpris:

2009-02-22T09:10:00.001-08:00

gikk fortjent til Nicolai Frobenijus' Jeg skal vise dere frykten. Jeg leste den tidligere i høst og ble så grepet at jeg tenkte at denne boken må få en pris eller lages film av. Den har en nerve og et driv som jeg også tror elevene vil like, samtidig som den er noe så unikt som et kriminalmysterie og et biografisk portrett (Edgar Allen Poe) som engasjerer og provoserer. Denne skal jeg lese med elevene til neste skoleår. Kanskje på VG2 studiespesialiserende?

Jeg har ofte tenkt at jeg skal lese noe sammen med norskklassen min parallellt med at leserjurien leser. Kanskje podcaste programmene og lytte i klassen? Det får bli til neste skoleår.

En annen god leseropplevelse i år var Simon Strangers Mnem. Noe tyngre, lengre og mer konstruert, i alle fall for enkelte elever, men spennende og i trenden unge forfattere som blander skrift, tegning, foto, fakta og fiksjon, lik Johan Harstad.

Hamsun-år og gamle debatter

2009-02-22T01:09:00.000-08:00

Det er blitt sagt mye om Hamsun og lesning av hans verk i lys av nazistiske, fascistiske eller rasistiske holdninger. Ikke mange nye lys i mørket, men denne artikkelen av Moi syntes jeg var god:http://www.nordlys.no/debatt/kronikk/article4137541.ece

2009-02-21T07:55:00.001-08:00

Ragnhild Jølsens år:

var i 2007, men det fikk jeg ikke med meg. Det er noe med å bo her nord og ha det kulturelle sentrum langt unna. Jo,Tromsø er òg en kulturby. Vi er nettopp ferdig med siste filmfestival og musikkfestival i en vinterkald uke med en klar Venus på himmelen akkompagnert av nordlys-dans. Vi ER heldige. Men for meg som har Ragnhild Jølsen som en av mine store klassiske favoritter, og er fascinert av Peder Balkes liv, så er flatbygdene på Hedmarken langt unna. Jeg så forresten at det var foredrag på Nasjonalbiblioteket 18. februar om Ragnhild Jølsen som det skal bli både film og bok om dette året. Vi gleder oss! Noen som var der?

d&b

2009-02-21T07:21:00.001-08:00

Kunsttips:

2009-02-21T06:52:00.000-08:00

For alle kunstinteresserte: Endelig en fagplan som gir oss anledning til å drive med "folkeopplysning" og videreformidling av kunstskatter. Jeg har alltid interessert meg for kunst privat og har alltid forsøkt å "snike" inn kunsthistorie og fortellinger om misforståtte og marginaliserte (les: kvinnelige) kunstnere gjennom historien. Fra Ragnhild Jølsen til Frida Kahlo og Camille Claudel.
Har nettopp lest en bok av Per Thomas Andersen: Modernisme, som tar for seg den store brytningen i (kunst-) historien vi kan kalle modernisme eller modernitet.Her fletter han musikk, kunst og litteratur sammen. Mye spennende som kan brukes med modifikasjoner i undervisningen i norsk, engelsk eller fremmedspråk.

2009-02-21T06:43:00.000-08:00

2009-02-21T06:23:00.000-08:00

Dette er Tromsø, bak mot horisonten og storhavet, ser vi taggete fjell, på ei stor øy som kalles Kvaløya. Her ligger skolen, 12 km utenfor sentrum, 450 elever, kombinert skole med studiespesialiserende og yrkesfag (bygg, maler, overflate m.m.).

ny oppstart

2009-02-21T06:04:00.001-08:00

Jeg har endret bloggen min, inspirert av de gode bloggene som jeg har fått tips om (se sideelement). Opprinnelig var dette en blogg jeg ønsket å bruke som kommunikativt bindeledd med elevene mine. Det var den gang vi ikke hadde noen digital arena på skolen bortsett fra skolekom som var et dårlig og lite kreativt verktøy. Etter hvert har vi fått fronter som innbyr til mer kreativt rom mellom elevene og oss lærere, selv om ikke alle lærerne benytter seg av det. De fleste av oss her på Kvaløya videregående skole har nok hatt nok med K06, nye planer, mer vurdering (sidemålskarakter på VG1) og fronteropplæring. Jeg har følelsen av at det koker i hodet enkelte dager.I år har jeg KUN 93 elever, jeg satt 188 karakterer til første termin!
Men jeg har bestemt meg for å påbegynne og revurdere målet med denne bloggen. Det skal bli mitt pustehull i hverdagen, beregnet på andre lektorer som trenger pusterom. Og inspirert av de flinke bloggerne rundt meg, har jeg lyst til å utvikle meg som blogger, lage spennende layouter etc.

Knut Hamsun-Om Hundrede Aar er Alting glemt

2008-09-17T06:01:00.001-07:00

2008-09-17T05:33:00.000-07:00

Noen sterke meninger om Pan-forestillinga???
Skriv inn ved å klikke "comments".

2008-02-11T04:51:00.001-08:00

Særemne-innspurt:uke 7 jobber vi alle timene på skolen. Uke 8 og 9 er fremføring av særemnet. Plan settes opp og legges ut her. Husk disposisjon og kildeliste. de timene i uke 8, 9 hvor dere ikke har fremføring skal dere lese Tatt av kvinnen og skrive noe i forhold til den. Det er ikke fri eller kun forberedelse til særemne.

2007-12-06T00:12:00.000-08:00

Nu e det 3øaa sin tur tel å jobbe med særemne. Velkommen tel den her bloggen! Bruk den under arbeidet og lykke til!!

2007-03-16T02:46:00.000-07:00

Her er en kort oversikt over spåkhistorie på 1900-tallet dessuten mere "spåksnacks":http://www.sprakrad.no/ Rull nedover menyen på venstre side og finn: "fakta om norsk".

2006-12-13T02:26:00.000-08:00

Her er et nettsted med lister over nyttige lenker når du skal jobbe med særemne:http://www.bibsent.no/nettbok/saeremne.htm